things twice

I dag føler jeg at vi feirer en svært spesiell 17. mai. Det har skjedd noe forut for denne feiringen som gjør dagen svært spesiell for meg. Det har skjedd noe som umiddelbart flytter min tanke 40 år tilbake i tiden. Noe tilsvarende har ikke skjedd siden krigens dager.

Jeg tenker på at en skole i Oslo nær på hadde måttet trekke seg fra 17- mai-toget på grunn av risikoen. Det var nære på at 400 Sagene-elever måtte stå på sidelinjen.

Når de i dag sannsynligvis har gått i toget, har det skjedd med politieskorte og stort vakthold. For 40 år siden gikk barn i 17. mai-tog i dølgsmål, gjennom krattskog, over blautmyrer og gjennom fjæresteiner med heimelaga papirflagg, godt skjult så ingen av de styrende kunne se dem.

Frykten var den samme som i dag: Frykten for represalier. «Dere kan regne med ei “påhelsing”,» sa nynazistene i Oslo til Sagene skole. Og vi vet litt om hva slike påhelsinger kan innebære. Det er som regel noe mer enn bare en vanlig kinaputt.

Mange av oss har lett for å bagatellisere slike episoder. Det er sinnssvake påfunn av en liten gruppe ekstremister, det er ikke noe å ta alvorlig.

Jeg tror det er en alvorlig feilbedømming. Den direkte foranledning til aksjonstruslene mot Sagene skole er det store innslaget av innvandrerbarn ved denne skolen. Det er en klart rasediskriminerende årsak. Vi kan ikke finne oss i at disse svarte eller brune og krøllete fremmedelementene skal få lov til å tråkke rett inn i det helligste av alt hellig, nemlig vår nasjonaldag. At de er her i landet er ille nok, men når de i tillegg skal begynne å vifte med norske flagg og rope hurra, så er grensen nådd. Da er det jammen på tide med ei påhelsing.

De som i dag er en liten ekstremistgruppe, kan til neste år være langt større, og hvis vi ikke snakker om problemet i tide, kan vi være en støttespiller til aksjoner før vi vet ordet av det.

For det som vi kan regne som nakne kjensgjerninger i de nærmeste årene fram mot tusenårsskiftet er følgende: Innslaget av mennesker fra andre himmelstrøk enn de vesteuropeiske vil øke svært i løpet av de kommende 30 år. Samtidig skjer det en utvikling på vårt eget kontinent at vi får en drastisk nedgang i barnefødsler. Gjennomsnittsfamilien i Vest-Europa er allerede i dag langt under to barn pr. familie og nærmer seg raskt ett barn. Og det er halvparten av det som skal til for å opprettholde befolkningsgrunnlaget. Selv om vi stenger alle grenser for ny innflytting, er reproduksjonen blant de innflyttede langt større enn hos vesteuropeere, slik at mennesker fra andre kulturer og med annen hudfarge og andre skikker vil øke så sterkt at vi et stykke ut i neste århundre vil være i den situasjon at innvandrere utgjør flertallet i Vest-Europa. Det er en helt ny situasjon vi kan komme i, der vi faktisk blir en minoritetsgruppe på vårt eget kontinent.

Noe tilsvarende har neppe skjedd i denne delen av verden siden folkevandringstida. Vi kan kanskje trekke en parallell til det som skjedde under emigrasjonstida i USA der et helt kontinent over en kort tid ble fylt med nye innbyggere. Hvis vi da trekker parallellen videre og tenker på hvordan det gikk med de innfødte, de som hadde tilhørt dette kontinentet fra Arilds tid, så er det nærliggende å spørre: Hvordan vil det gå oss når vi blir en minoritetsgruppe på vårt eget kontinent?

Disse fremtidsperspektiver er reelle i noen områder i Vest-Europa. Nederland har områder allerede der mer enn halvparten av befolkningen er innflyttere. Sverige har skoler der mer enn halvparten av barna er ikke-Svenske. Og vi har altså Sagene med 40 % og en del andre typiske byskoler.

Vårt svar kan være: De må få ei påhelsing. De må ut av landet. Vi må berge oss. Vi må rense landet vårt. Vi må berge rasen, den reine, fine norske nordmenn fra Norge. Da må det noe mer enn kruttlapper og kinaputter til.

Vi kan stenge grensene slik tyskerne foreslår. Tyskland for tyskere. Norge for nordmenn.

Det er kanskje ikke populært at jeg tar opp dette temaet på selveste 17. mai. Den fine og snille dagen, den må ikke smusses til. Hold verdens problemer utenfor på denne dagen, så vi kan rope hurra fritt og utvunget – og uten reservasjoner. Likevel er det i dag nødvendig å minne om også baksiden av medaljen ved en slik nasjonalfeiring.

Hva er det egentlig vi feirer?

At Norge er best i verden? At nordmenn er enestående? Ja, faktisk er det mange som gjør det. Vi trenger ikke grave så mye under huden på den gode nordmann før vi finner disse utpregede nasjonalistiske trekkene. Jeg beklager å måtte si det, men sannsynligvis er vi blant de verste sjåvinister i Europa. I dette landet, i denne befolkningen, ligger kimen til den verste rasediskriminering hvis den bare får næring.

I en stat i USA ble det nylig valgt ny guvernør, en farget. Motstanden mot kandidaten var intens. De som førte an i motstanden var amerikanere med norsk avstamming. Tidligere USA-ambassadør i Norge tar bladet fra munnen: Ingen folkegruppe i USA er verre i rasehets enn de med norsk avstamming.

Liker du denne attesten? Hvis du ikke liker den, må du også tåle at vi pirker litt ved 17. mai-feiringen. Hva er det vi feirer?

La oss heller si hva vi burde feire. Vi burde feire at vi for 169. gang, med et dramatisk avbrudd på grunn av okkupasjon, kan samles i et fritt demokrati. Et folkestyrt land med tilsynelatende like rettigheter for alle som bor her. Bare de ikke er pakistanere eller samer eller idioter. Vi feirer retten til å si det vi mener og skrive det vi mener. Bare vi mener det samme som alle andre og ikke er kritiske mot kongen, Martin Luther, NATO og kristen formålsparagraf i barnehagen.

Allerede på Eidsvoll tok en disse forbehold. Landet skulle være fritt, med frie rettigheter for alle – bare de ikke var jøder eller jesuitter.

Seinere har vi forandret paragrafen, men har vi forandret sinnelag? Har vi lært tilstrekkelig godt det som må være selve grunnpilaren i et demokrati, det som skjuler seg i det forslitte og misbrukte ordet toleranse? Eller er intoleranse vårt bumerke?

Dette er fundamentale spørsmål når vi skal gå inn i ei ny tid da det blir spørsmål om å tåle helt nye ting rundt oss. Vi skal kanskje tåle at våre barn har en klasseforstander som kommer fra Pakistan. Vi skal kanskje tåle at våre naboer vender seg til Mekka i daglig bønn. Vi må kanskje tåle å se mennesker som ber om regn til tørre åkrer ved hjelp av trommevirvler og dans og beinsmykker.

Har vi denne toleransen? Hvis ikke, har vi feiret vår nasjonaldag forgjeves. Vi har feiret frihetsdagen til ingen nytte Vi brukte dagen til å rose oss av vår fremragende norskhet, vår frihetselsk, under mottoet: «Vær deg selv nok». Det var slik Ibsen beskrev ur-nordmannen.

Det vil kreves stor innsats av oss i årene som kommer å finne balansen mellom dette: “Nordmann, vær deg selv” og dette: “Nordmann, vær deg selv nok”.

Vær deg sjøl. Det er ingen grunn til at du absolutt må synge engelske sanger eller adoptere kinesisk statsstyre, det er ingen grunn til at du behøver å vasse rundt i indisk munkedrakt eller sitte og meditere med beina i kors. Men når du synger folkeviser og kler deg i bunad, når du går til stemmeurnene og velger kommunestyrerepresentanter, når du studerer og utvider din horisont, når du behersker teknikk og medvirker til landets høye levestandard, når du tar vare på god norsk kultur – da er det ikke nødvendigvis fordi du er best i verden. Du kan godt tåle at andre er like bra.

Det er de som sier “Nordmann, vær deg selv nok” som finner det nødvendig med ei “påhelsing” mot innvandrerbarn på Sagene. Det er så lettvint å kalle dem nynazister – da er vi selv uskyldige.

Men hva skal vi da si om Rælingen bygningsråd som har nektet fire psykisk utviklingshemmede å flytte inn i en rekkehusleilighet fordi det er “bruksendring”. De bor ikke som andre folk. De driver med noe annet mystisk som naboer ikke liker.

Hva skal vi si om boligbyggelaget i Lindås som heller ikke kunne tåle psykisk utviklingshemmede som naboer?

Hva skal vi si om alle disse naboene som protesterer?

Hva skal vi si om ungdomsgjengene i Kristiansand som systematisk trakkaserer vietnamesere?

Hva skal vi si om alle de malingsflekkene som fins på murvegger over det ganske land der det står PAKKIS. OUT.?

Nynazister?

Nei, ikke bare det. Det er de gode nordmenn, de som holder flagget høyest i dag og alle 17. mai-dager. De nordmenn som er best i verden. De som sier: Nordmann, vær deg selv nok.

Men du hører naturligvis ikke til dem. Du hører til dem som sier: «Norge er stort. Norge har plass. Vi skal greie oss. Det er overbefolkning, sultedød, nød, elendighet der du kommer fra. Vær så god, her er det et land, ikke fullkomment, men til å leve i hvis vi legger oss i selene, hvis vi tar spenntak. Vi skal nok greie oss. Kom til oss, men på en betingelse: at du aksepterer vår måte å leve på, at du aksepterer vårt folkestyre, vår frihet. At du går inn i samfunnet med din egenart, men med respekt for vår. Hvis du gjør det, hvis du tåler oss, skal vi tåle deg. Vi skal nok greie oss – sammen.»

Til deg som sier det, vil jeg med god samvittighet og med overbevisning si: Til lykke med dagen.