Jeg har funnet det nøyaktige øyeblikket da det begynte å gå utfor med norsk politikk, øyeblikket da løgnen trådte inn på den norske politiske scenen. Jeg har fotobevis for saken.
Det skjedde den 21. oktober (eller deromkring) i 1974 – den dagen da Carl I. Hagen for første gang vandret opp Løvebakken som fast møtende representant, etter Anders Langes død den 18. oktober.
Fotobeviset finnes i NRKs serie Tilbake til 70-tallet, i programmet om 1974. I et av innslagene (klippet kan ses her) ser vi Carl I. Hagen komme gående opp mot Stortinget, hvor han blir intervjuetav Geir Helljesen. Abortsaken skulle snart til avstemning, og Anders Langes Parti satt med den avgjørende stemmen. Hagen får naturlig nok spørsmål om sitt standpunkt i abortsaken.
I studio sitter 2008-utgaven av Hagen og kommenterer bildene:
Kjekk ung mann med masse kinnskjegg, som gjør århundrets politiske brøler i det svaret der. Nei, det har jeg irritert meg over helt siden 1974. Det var en brøler at jeg tok standpunkt i steden for å holde folket i spenning. I steden så avslørte jeg mitt svar med en gang, og det var totalt ingen interesse for meg lenger. Unnskyld uttrykket: det er for jævlig.
Vi er antakelig blitt så vant til denne formen for politisk retorikk i årene siden 1974 at vi hører analysen uten egentlig å reagere, så vi tar det en gang til:
«Det var en brøler at jeg tok standpunkt og avslørte mitt svar.»
Postmoderne politikk
Det kalles gjerne «postmoderne politikk».
Andre treffende betegnelser kunne være de gode gamle «demagogi» og «populisme», men selv om Hagen også har bedrevet disse, og med stor suksess, går den politiske praksis han øyensynlig la grunnstenen til i og med sin kjempebrøler der på trappen i 1974, langt ut over den simple populisme.
Snarere dreier det seg om en kvasi-demokratisk perversjon av det parlamentariske system.
Det representative, parlamentariske demokratis akilleshæl er nettopp forbindelsen mellom folket – velgerne – og deres representanter i parlamentet, som lett går tapt i de mange trinn mellom velger og representant. Grunnleggende kan man si at det parlamentariske systemet er til som en erstatning for den frie samtale blant alle medlemmer av et samfunn og deres direkte medbestemmelse i saker som vedrører dem — altså: demokrati — når samfunnets kompleksitet i praksis umuliggjør denne direkte samtale.
Denne akilleshæl er det Hagen utnytter. Det nye – «postmoderne» om man så vil – med hans politikk er at forbindelsen endegyldig er kuttet til den demokratiske forutsetning for systemet: den åpne debatt hvor man søker å legge frem så kraftfulle argumenter som mulig og presentere så plausible handlingsalternativer som mulig, for derigjennom å vinne folkets tillit.
Hagens politikk er i stedet den hvor man om seg selv kan si: det var en grov feil å avsløre mitt standpunkt.
Politikere som lyver oss opp i ansiktet
Som kontrast til Hagens inntreden står følgende klipp fra et tidligere program i NRK-serien, hvor Ole Paus kommenterer utviklingen i Vietnamkrigen:
Bjørneboe kalte en essaysamling for “Vi som elsket Amerika”, og vi gjorde jo det – det var jo så mye fint som kom fra det landet, som var tilgjengelig for oss, innenfor kultur og musikk. Og vi var godt oppdratt, på den måten at vi var ikke vant til at folk løy. Vi var ikke vant til at politikere, ledere i store nasjoner, at de løy oss rett opp i ansiktet. Se innslaget her
Vi var ikke vant til politikere som løy.
Det er vi blitt i mellomtiden.
Carl I. Hagen er også mannen som innførte forfalskningen på den norske politiske scene, med det beryktede Mustafa-brevet, hvis angivelige avsender dels truer, dels advarer Hagen om at muslimene kommer til å ta over Norge. Brevet ble raskt avslørt som et falsum, men det hindret ikke at det var sterkt medvirkende til at Fremskrittspartiet gikk frem fra 4% til 12% ved valget i 1987.
Hagens to memoarer heter «Ærlig talt» og «Ærlighet varer lengst».