17. mai-tale i Balestrand, 1983

The following is the “17 May speech” my father gave in 1983. In Norwegian again, I’m afraid.

*

Her følger min fars 17.-mai-tale fra 1983. Det var  årets hovedtale ved 17. mai-feiringen i Balestrand ved Sognefjorden, holdt fra toppen av en gravhaug fra vikingetida, foran alle bygdas gode menn og kvinner, bunadkledde og feststemte, nøyaktig som Knausgård beskriver det i sitt sommerprogram.

Henvisningen til Sagene skole handler om at skolen, som i 1983 hadde cirka 80 ikke-norske elever, en uke før 17. mai mottok bombetrusler og beskjed om at skolen ville bli «viet spesiell oppmerksomhet» i 17. maitoget.

Talen dukket opp blandt hans gamle papirer her om dagen, og føles ubehagelig relevant.

Jeg har egentlig bare en enkelt innholdsmessig kommentar: “akseptere” i det siste avsnittet er ikke synonymt med “overta”.


Knut Østrem

I dag føler jeg at vi feirer en svært spesiell 17. mai. Det har skjedd noe forut for denne feiringen som gjør dagen svært spesiell for meg. Det har skjedd noe som umiddelbart flytter min tanke 40 år tilbake i tiden. Noe tilsvarende har ikke skjedd siden krigens dager.

Jeg tenker på at en skole i Oslo nær på hadde måttet trekke seg fra 17- mai-toget på grunn av risikoen. Det var nære på at 400 Sagene-elever måtte stå på sidelinjen.

Når de i dag sannsynligvis har gått i toget, har det skjedd med politieskorte og stort vakthold. For 40 år siden gikk barn i 17. mai-tog i dølgsmål, gjennom krattskog, over blautmyrer og gjennom fjæresteiner med heimelaga papirflagg, godt skjult så ingen av de styrende kunne se dem.

Frykten var den samme som i dag: Frykten for represalier. «Dere kan regne med ei “påhelsing”,» sa nynazistene i Oslo til Sagene skole. Og vi vet litt om hva slike påhelsinger kan innebære. Det er som regel noe mer enn bare en vanlig kinaputt.

Mange av oss har lett for å bagatellisere slike episoder. Det er sinnssvake påfunn av en liten gruppe ekstremister, det er ikke noe å ta alvorlig.

Jeg tror det er en alvorlig feilbedømming. Den direkte foranledning til aksjonstruslene mot Sagene skole er det store innslaget av innvandrerbarn ved denne skolen. Det er en klart rasediskriminerende årsak. Vi kan ikke finne oss i at disse svarte eller brune og krøllete fremmedelementene skal få lov til å tråkke rett inn i det helligste av alt hellig, nemlig vår nasjonaldag. At de er her i landet er ille nok, men når de i tillegg skal begynne å vifte med norske flagg og rope hurra, så er grensen nådd. Da er det jammen på tide med ei påhelsing.

De som i dag er en liten ekstremistgruppe, kan til neste år være langt større, og hvis vi ikke snakker om problemet i tide, kan vi være en støttespiller til aksjoner før vi vet ordet av det.

For det som vi kan regne som nakne kjensgjerninger i de nærmeste årene fram mot tusenårsskiftet er følgende: Innslaget av mennesker fra andre himmelstrøk enn de vesteuropeiske vil øke svært i løpet av de kommende 30 år. Samtidig skjer det en utvikling på vårt eget kontinent at vi får en drastisk nedgang i barnefødsler. Gjennomsnittsfamilien i Vest-Europa er allerede i dag langt under to barn pr. familie og nærmer seg raskt ett barn. Og det er halvparten av det som skal til for å opprettholde befolkningsgrunnlaget. Selv om vi stenger alle grenser for ny innflytting, er reproduksjonen blant de innflyttede langt større enn hos vesteuropeere, slik at mennesker fra andre kulturer og med annen hudfarge og andre skikker vil øke så sterkt at vi et stykke ut i neste århundre vil være i den situasjon at innvandrere utgjør flertallet i Vest-Europa. Det er en helt ny situasjon vi kan komme i, der vi faktisk blir en minoritetsgruppe på vårt eget kontinent.

Noe tilsvarende har neppe skjedd i denne delen av verden siden folkevandringstida. Vi kan kanskje trekke en parallell til det som skjedde under emigrasjonstida i USA der et helt kontinent over en kort tid ble fylt med nye innbyggere. Hvis vi da trekker parallellen videre og tenker på hvordan det gikk med de innfødte, de som hadde tilhørt dette kontinentet fra Arilds tid, så er det nærliggende å spørre: Hvordan vil det gå oss når vi blir en minoritetsgruppe på vårt eget kontinent?

Disse fremtidsperspektiver er reelle i noen områder i Vest-Europa. Nederland har områder allerede der mer enn halvparten av befolkningen er innflyttere. Sverige har skoler der mer enn halvparten av barna er ikke-Svenske. Og vi har altså Sagene med 40 % og en del andre typiske byskoler.

Vårt svar kan være: De må få ei påhelsing. De må ut av landet. Vi må berge oss. Vi må rense landet vårt. Vi må berge rasen, den reine, fine norske nordmenn fra Norge. Da må det noe mer enn kruttlapper og kinaputter til.

Vi kan stenge grensene slik tyskerne foreslår. Tyskland for tyskere. Norge for nordmenn.

Det er kanskje ikke populært at jeg tar opp dette temaet på selveste 17. mai. Den fine og snille dagen, den må ikke smusses til. Hold verdens problemer utenfor på denne dagen, så vi kan rope hurra fritt og utvunget – og uten reservasjoner. Likevel er det i dag nødvendig å minne om også baksiden av medaljen ved en slik nasjonalfeiring.

Hva er det egentlig vi feirer?

At Norge er best i verden? At nordmenn er enestående? Ja, faktisk er det mange som gjør det. Vi trenger ikke grave så mye under huden på den gode nordmann før vi finner disse utpregede nasjonalistiske trekkene. Jeg beklager å måtte si det, men sannsynligvis er vi blant de verste sjåvinister i Europa. I dette landet, i denne befolkningen, ligger kimen til den verste rasediskriminering hvis den bare får næring.

I en stat i USA ble det nylig valgt ny guvernør, en farget. Motstanden mot kandidaten var intens. De som førte an i motstanden var amerikanere med norsk avstamming. Tidligere USA-ambassadør i Norge tar bladet fra munnen: Ingen folkegruppe i USA er verre i rasehets enn de med norsk avstamming.

Liker du denne attesten? Hvis du ikke liker den, må du også tåle at vi pirker litt ved 17. mai-feiringen. Hva er det vi feirer?

La oss heller si hva vi burde feire. Vi burde feire at vi for 169. gang, med et dramatisk avbrudd på grunn av okkupasjon, kan samles i et fritt demokrati. Et folkestyrt land med tilsynelatende like rettigheter for alle som bor her. Bare de ikke er pakistanere eller samer eller idioter. Vi feirer retten til å si det vi mener og skrive det vi mener. Bare vi mener det samme som alle andre og ikke er kritiske mot kongen, Martin Luther, NATO og kristen formålsparagraf i barnehagen.

Allerede på Eidsvoll tok en disse forbehold. Landet skulle være fritt, med frie rettigheter for alle – bare de ikke var jøder eller jesuitter.

Seinere har vi forandret paragrafen, men har vi forandret sinnelag? Har vi lært tilstrekkelig godt det som må være selve grunnpilaren i et demokrati, det som skjuler seg i det forslitte og misbrukte ordet toleranse? Eller er intoleranse vårt bumerke?

Dette er fundamentale spørsmål når vi skal gå inn i ei ny tid da det blir spørsmål om å tåle helt nye ting rundt oss. Vi skal kanskje tåle at våre barn har en klasseforstander som kommer fra Pakistan. Vi skal kanskje tåle at våre naboer vender seg til Mekka i daglig bønn. Vi må kanskje tåle å se mennesker som ber om regn til tørre åkrer ved hjelp av trommevirvler og dans og beinsmykker.

Har vi denne toleransen? Hvis ikke, har vi feiret vår nasjonaldag forgjeves. Vi har feiret frihetsdagen til ingen nytte Vi brukte dagen til å rose oss av vår fremragende norskhet, vår frihetselsk, under mottoet: «Vær deg selv nok». Det var slik Ibsen beskrev ur-nordmannen.

Det vil kreves stor innsats av oss i årene som kommer å finne balansen mellom dette: “Nordmann, vær deg selv” og dette: “Nordmann, vær deg selv nok”.

Vær deg sjøl. Det er ingen grunn til at du absolutt må synge engelske sanger eller adoptere kinesisk statsstyre, det er ingen grunn til at du behøver å vasse rundt i indisk munkedrakt eller sitte og meditere med beina i kors. Men når du synger folkeviser og kler deg i bunad, når du går til stemmeurnene og velger kommunestyrerepresentanter, når du studerer og utvider din horisont, når du behersker teknikk og medvirker til landets høye levestandard, når du tar vare på god norsk kultur – da er det ikke nødvendigvis fordi du er best i verden. Du kan godt tåle at andre er like bra.

Det er de som sier “Nordmann, vær deg selv nok” som finner det nødvendig med ei “påhelsing” mot innvandrerbarn på Sagene. Det er så lettvint å kalle dem nynazister – da er vi selv uskyldige.

Men hva skal vi da si om Rælingen bygningsråd som har nektet fire psykisk utviklingshemmede å flytte inn i en rekkehusleilighet fordi det er “bruksendring”. De bor ikke som andre folk. De driver med noe annet mystisk som naboer ikke liker.

Hva skal vi si om boligbyggelaget i Lindås som heller ikke kunne tåle psykisk utviklingshemmede som naboer?

Hva skal vi si om alle disse naboene som protesterer?

Hva skal vi si om ungdomsgjengene i Kristiansand som systematisk trakkaserer vietnamesere?

Hva skal vi si om alle de malingsflekkene som fins på murvegger over det ganske land der det står PAKKIS. OUT.?

Nynazister?

Nei, ikke bare det. Det er de gode nordmenn, de som holder flagget høyest i dag og alle 17. mai-dager. De nordmenn som er best i verden. De som sier: Nordmann, vær deg selv nok.

Men du hører naturligvis ikke til dem. Du hører til dem som sier: «Norge er stort. Norge har plass. Vi skal greie oss. Det er overbefolkning, sultedød, nød, elendighet der du kommer fra. Vær så god, her er det et land, ikke fullkomment, men til å leve i hvis vi legger oss i selene, hvis vi tar spenntak. Vi skal nok greie oss. Kom til oss, men på en betingelse: at du aksepterer vår måte å leve på, at du aksepterer vårt folkestyre, vår frihet. At du går inn i samfunnet med din egenart, men med respekt for vår. Hvis du gjør det, hvis du tåler oss, skal vi tåle deg. Vi skal nok greie oss – sammen.»

Til deg som sier det, vil jeg med god samvittighet og med overbevisning si: Til lykke med dagen.

Sommersamtale med Knausgård

https://sverigesradio.se/sida/avsnitt/126257?programid=2071

Karl Ove Knausgård har vært sommergjest i svensk radio. Det var tenkt som halvannen times uforpliktende småprat om løst og fast, men sånn kunne det selvfølgelig ikke bli. I stedet kom det til å handle om: «hva betyr det å være norsk? Hva vil det si å høre hjemme et sted? Og hva vil det si ikke å gjøre det?»

Dette var faktisk mitt første møte med Knausgård, og det er langt på vei et positivt møte. Jeg lar meg gjerne føres med gjennom hans refleksjoner om norskhet og tilhørighet. Hans gjennomgang er usentimental og analytisk, men slett ikke ufølsom. Tvert imot: det er nettopp det lavmælte, saklige og ærlige som gjør at det er lett å følge og føle med ham.

Den røde tråd gjennom programmet er selvransakende og kritisk: ugjerningsmannens bakgrunn er den samme som nordmenns flest, og mye av hans tenkning kan Knausgård selv nikke gjenkjennende til. Hva er så forskjellen? Hvor ligger avgrunnen mellom oss og ham?

Når jeg har hatt behov for å skrive noe om programmet, er det fordi hvor sympatisk denne røde tråd enn er, hvor mye jeg enn kan kjenne meg igjen i Knausgårds beskrivelse av det å vokse opp i og inn i det samme Norge som har skapt et monster som Breivik, så er det ting der som er mer problematiske enn de kan synes ved første blikk. Hvorfor må det være en avgrunn? Og hvorfor må den gå der Knausgård plasserer den?

For en gangs skyld skriver jeg på norsk. Det føltes riktigst sånn.

Hjemme

Innledningen på sommerpraten er fremragende. Knausgård reflekterer over hvorfor det som var hendt rammet ham spesielt hardt og dypt denne gang.

Knausgård: I går hendte det noe forferdelig i verden. Og det var ikke i Irak eller Tunisia eller Afghanistan det hendte. Det var ikke i Baghdad eller Tripoli eller Mogadishu det hendte. Det hendte hjemme. Det hendte hos oss.

Etter en elegant assosiasjonskjede som tar utgangspunkt i den reise han var på på dagen for angrepene – fra Malmö og gjennom Danmark til en folkehøyskole i Jylland – og lander i opplevelsen av det fremmede på barndommens ferier til Danmark og det merkelige ved å komme hjem igjen, når han frem til en definisjon av «hjemme»:

Knausgård: For selv om det var akkurat som før når vi kom kjørende over broen og bare hadde de siste hundre metrene opp til huset vårt igjen, var det likevel annerledes. Det fantes en avstand i det hjemlige da, som om det var kjent og nytt på samme tid. […] Etter noen timer var det borte. Da var alt som før. Det var der. Det omga meg på alle kanter. Det var min verden og mitt liv, men det var usynlig. Og det er «hjemme». Hjemme er det vi står så nær at vi ikke ser.

Og derfor er det så, at når det forferdelige nå var hendt hjemme, er det nettopp dette «hjemme» man kommer til å se tydeligere.

Men hva er det man ser? Man ser at det man trodde var et al Qaida-angrep, etterhvert viser seg å være utført av en «hjemmefra»: en med samme bakgrunn som Knausgård selv.

Det følger en lengre beskrivelse av Norge og av forholdet til det nasjonale: syttende mai, kulturarven, samlingen om det udiskutable, altomfattende. Den glade feiringen av den nasjonale tilhørighet var noe alle i Norge var felles om, uansett politisk ståsted. I barndommen handlet det om å få spise så mye is og pølse man ville. I gymnas- og studentårene ble perspektivet bredere og mer kritisk, men politisk og kunnskapsmessig bevisstgjøring endret ikke grunnleggende på det selvfølgelige i følelsen av nasjonal tilhørighet – en tilhørighet som omfattet, og ble omfattet av, alle.

Hvor er Avgrunnen?

Så langt, så godt. Meget godt. Når det blir problematisk, er når Knausgård snakker om avgrunnen:

Knausgård: Avgrunnen går ikke mellom det han mente og det vi mener. Avgrunnen går mellom det han mente og det han gjorde.

Gjør den virkelig det?

Jeg forstår hva Knausgård mener: mens den virkelighet og de forståelseshorisonter Mein Kampf utspiller seg i og iblant grunnleggende er oss fremmed, er Breiviks virkelighet kjent. Visse av hans argumenter kan mange av oss nikke gjenkjennende til (i hvert fall på overgripende nivå, à la «Ideologier hindrer oss fra å tenke selv»), og også når vi ikke kan det, er i det minste den virkelighet han beskriver og den beskrivelsen han gjør av den, kjent. Knausgård plukker frem noen punkter fra Breiviks manifest, og i en selvransakende gjennomgang kan han på punkt etter punkt avslutte: «Det har jeg også gjort.»

Knausgård: [Manifestet] er skrevet på vårt språk. På mitt språk. På ditt språk.
Han skriver at ideologier hindrer oss fra å tenke selv. Det er jeg enig i. Det har jeg selv sagt og skrevet mange ganger.
Han fordømmer det politisk korrekte. Det har jeg også gjort.
Han kritiserer en filosof som Adorno og en filosof som Derrida. Det har jeg også gjort.

Gjennomgangen kan jeg bare, og uten ironi, betegne som gripende, og parallellformuleringen om avgrunnen er flott, i betydningen «elegant og slagkraftig». Men er det riktig? man nødvendigvis finne en avgrunn? Og hvorfor skal den i så fall ligge mellom tanke og handling og ikke mellom ham og oss?

Demokrati og ytringsfrihet

Knausgård utvikler tankegangen videre på de to punktene, med utgangspunkt i demokrati og ytringsfrihet.

Knausgård: Demokrati betyr at alle stemmer er like mye verd. En innvandringsfiendtlig stemme er like mye verd som en innvandrervennlig.

Er det så enkelt? Jo, ideologisk sett – det er vanskelig å definere det representative demokrati på noen annen måte – men mener vi det? Mener vi det fortsatt, hvis vi erstatter den generelle «en innvandringsfiendtlig stemme» med «Anders B. Breiviks stemme»? Vil vi det? Og kan vi det, uten fullstendig å avskjære forbindelsen mellom Breiviks meninger og hans handlinger?

Den eneste måten å gjennomføre det prosjektet på, er å si at en ytring bare er ord. At vi gjerne må si hva som helst, bare vi ikke gjør noe med det.

Men tale er også handling. Ytringsfrihet er også en slags handlingsfrihet. Dermed er det nødvendig til en viss grad å underkaste ytringer noen av de samme bedømmelseskriterier som andre handlinger.

Knausgård uttrykker betenkeligheter i den retning:

Knausgård: Man kan ikke forby hat. […] Åpenhet betyr at alle skal kunne komme til orde – selv de som mener noe annet enn deg. Ja, selv de som er fulle av hat. Det er det som er ytringsfrihet. Vil man forby hatefulle ytringer, gjør man det fordi man er redd for at det skal spre seg. Og da er man styrt av redsel for redselen. Og man har ikke tillit til andres dømmekraft og integritet.

Men jeg vet ikke om han helt rammer poenget. Jeg har intet behov for å forby hatefulle ytringer. Men betrakter man ytringer som handlinger, kommer det ikke lenger til å handle kun om en svevende prinsippsak om universelle rettigheter.

Det betyr ikke at ytringsfriheten som prinsipp nødvendigvis må begrenses. En talehandling adskiller seg fra andre handlinger om ikke annet ved at den ikke har noen direkte fysiske konsekvenser. «If looks could kill …» heter det, og «if» er det avgjørende ordet. Men hva med ytringer som kan omsettes direke i en konkret handling som skader andre konkret («Jeg vil slå deg ihjel»)? Eller ytringer som har som direkte konsekvens en handling som skader andre konkret («Kulturmarxister er fiender av vårt samfunn og skal bekriges»)? Altså: hatefulle ytringer. Er de virkelig handlinger av samme type som ytringer som «Jeg respekterer deg» eller «Kurfyrsten har stjålet bøndenes jord»?

Ytringsfrihet og Lytteplikt

Det er kanskje en farlig vei å slå inn på – hva vet jeg. Men det trengs kanskje heller ikke. Det er andre ting ved Knausgårds argumentasjon som kan diskuteres i samme retning, uten å føre inn på de mer betente sider ved ytringsfrihetsdiskusjonen.

Han sier at «alle skal komme til orde». Men hvorfor skal de det? «Komme til orde» er langt større enn «ha lov til å ytre seg». Det innebærer at det ryddes plass i talerlisten, at forsamlingen vier ytringen oppmerksomhet. Men ytringsfrihet innebærer ikke en rett til å bli hørt, en plikt til å lytte.

Det er en interessant ubalanse i Knausgårds ordbruk: «innvandringsfiendtlig» og «innvandrervennlig». Vennlighet settes opp imot fiendtlighet, som om de var sammenligningsbare størrelser, holdninger som hver på sin måte kan gi karakter til en stemme, uten at det grunnleggende forandrer stemmens plass i det «spill» den inngår i.

Man kunne i stedet si: hva demokratiet har til oppgave, er å fordele de goder som oppstår i en gruppe takket være fellesskapet mellom alle medlemmer av gruppen, til alle gruppens medlemmer etter en fordelingsnøkkel gruppen er blitt enig om.

Nøkkelordet er «fellesskap», og kjernetanken er at det å delta i et fellesskap gir oss noen goder. Vi får dem automatisk, bare ved å delta i fellesskapet, og uansett hva vi ellers foretar oss.

Språket, for eksempel. Eller muligheten til spesialisering, så ikke alle må være jegere eller jordbrukere, men noen kan bli leger, og andre kan smøre pigmentert olje på oppspente tøystykker eller skrive bøker om sine liv.

«Vennlighet» kan sies å være et uttrykk for bevisstheten om verdien av dette fellesskapet. Men havner da ikke «fiendtlighet», som motsetning til «vennlighet», helt utenfor systemet?

Denne spenningen kommer – antakelig ubevisst – til uttrykk i den lille forandringen Knausgård gjør med det ordet som er felles for de to: «innvandrings-» blir til «innvandrer-». Den vennlige forholder seg til et individ, en innvandret person – den fiendtlige til et prinsipp: tanken om å åpne vårt fellesskap for inntrengere.

Jeg forplikter meg gjerne på å lytte til de stemmer som taler ut fra en aksept av grunnprinsippet om fellesskapets goder, men ikke nødvendigvis til stemmer som forkaster dette. En stemme som ikke ser seg selv som ufortjent, uverdig mottager av goder – dvs. goder som mottas uten at man først skal fortjene det gjennom egne handlinger eller bevise seg som verdig mottager, men alene fordi jeg, Knausgård, Achmed og alle andre inngår i samme gruppe – hvorfor skal jeg la en sånn stemme være med på å bestemme over mitt liv i denne gruppen? Hvorfor skal jeg ha tillit til denne stemmens «dømmekraft og integritet»? Et ytringsfrihetsbegrep som pålegger meg dette, er et misforstått frihetsbegrep.

Vi som ikke gjorde det

Knausgård tar opp denne tanken, og fortsetter:

Knausgård: Med rette [har man mistro til enkeltes dømmekraft og integritet], kunne man si: se hva som hendte på Utøya. Nei, vil jeg si: Det var ett menneske som gjorde det. Fem millioner mennesker gjorde det ikke.

Dette er ganske nøyaktig det samme jeg skrev i min første kommentar til Utøya-hendelsene. Jeg skrev om hvilken tynn ferniss sivilisasjonen er: det skal ikke mer enn én person til for å sette et helt samfunn på ende. Men når vi likevel kan leve fredelig det meste av tiden, er det ikke på grunn av en hard straffelov eller velfungerende terrorpakker, men fordi vi i utgangspunktet oppfører oss ordentlig. Vi gjør bare ikke sånt.

Men hvorfor var det nå, at de fem millioner ikke gjorde det? Det er jo riktig at det ligger en avgrunn mellom å gjøre det likevel, og ikke å gjøre det. Men hvis det er noen som helst sammenheng mellom Breiviks handlinger og hans meninger, og våre meninger ikke kan skilles grunnleggende fra hans — blir ikke det dypest sett å si at hvem som helst av oss også egentlig kunne gjort det, men bare tilfeldigvis lot være?

Jeg tror ikke det er Knausgårds mening, men her havner han farlig nær den patologisering som ellers har dominert kommentarene – etter at gjerningsmannen viste seg å være nordmann. Løsningen har blitt å betrakte Breivik som en gal mann. Som Amanda Brihed har uttrykt det: «Hudfargen forvandlet terroristen til en ensom galning».

Uten tvil er det noe galt i måten Breivik er skrudd sammen på, og Knausgårds vurdering av Breiviks fremtid er sikkert riktig:

Knausgård: Med [sine handlinger] tok han steget bort fra selve det menneskelige. I det øyelikket han tar steget tilbake – det vil si: innser hva det er han har gjort – vil han dø. Ikke noe menneske kan leve med det. Derfor lever han videre utenfor det menneskelige. Det vil si: i den verdenen hvor den andre ikke finnes.

Men det blir likevel for enkelt. Det mangler fortsatt en grunn til at det ikke er tilfeldig at de fem millioner andre ikke gjorde det.

Tekster uten «du» og ofre uten navn

For å finne denne grunnen, går Knausgård veien om Hitler. Knausgård, som er blitt berømt og beryktet først og fremst for sin selvbiografiske og -utleverende roman Min kamp, har tilbragt hele vinteren og våren med å lese sin boks tyske navnebror, Mein Kampf, og hans analyse av dette verket er strålende enkel:

Knausgård: Om jeg skulle beskrive Mein kampf i en setning ville det være at det er en bok uten et «du». Det er et «jeg» der, det er et «vi» der, og det er et «de» der, men det finnes ikke noe «du». Uten et slikt «du» kan «jeg»-et si hva som helst. «Jeg»-et er fullstendig ukorrigert. Det er ikke forpliktet overfor noe annet enn seg selv og sine egne ideer.

Likheten med Breiviks «manifest» er tydelig:

Knausgård: Begge tekstene har et paranoid verdensbilde. Begge tekstene er fulle av tanker fra hatefulle skrifter i samfunnets utkant, men også av tanker fra anerkjente kilder i dets midte. Ingen av «jeg»ene lar seg korrigere. Ingen av «jeg»ene tar hensyn. Og ingen av jegene forholder seg til noe «du».

Dette blir Knausgårds redningsplanke: Breivik mangler et «du», og det er derfor han har kunnet gjøre som han gjorde. Har man sett det unike lyset i et annet menneskes øyne, kan man ikke drepe det mennesket:

Knausgård: Et menneske som blir sett som det, kan ingen drepe. For å kunne drepe et menneske, må det individuelle og unike ved det mennesket oppheves.

Hvis det bare var sant. Det enkle moteksemplet er den såkalte crime passionel. Kanskje kan man avfeie denne innvendingen som en sofistisk formalitet, men også det som synes å være tanken bak – hvis vi bare kunne skape et samfunn der alle ble sett for det de var, av alle, ville ingen kunne rive over den forbindelse det naturlig vil skapes mellom et «jeg» og et «du» – faller i møte med virkeligheten. Det er en vakker tanke, men det blir den ikke riktig av.

Knausgård fortsetter i samme bane, igjen med det «du» som et navn og et ansikt gir. Fremhevelsen av navnet som bærende for vår identifikasjon med hendelsene er på mange måter et høydepunkt i Knausgårds sommerprat.

Knausgård: En annen hendelse jeg alltid kommer til å bære med meg, var fra gudstjenesten, da Stoltenberg holdt sin tale. Han nevnte et navn, og opp fra benkeradene steg et skrik, så fortvilet at det var som om det bar med seg all verdens fortvilelse. Men det var ikke når tragedien ble nevnt, at det kom. Det var ikke når ofrene ble nevnt, at det kom. Det kom når det bestemte navnet ble nevnt. De kjente ham – det var derfor. De opplevde plutselig hva det var de hadde mistet. Slik fikk vi også oppleve det.

Det er godt sett, og hans beskrivelse av episoden er dypt rørende. Men igjen dukker det opp problematiske formuleringer så snart beskrivelsen føres til en konklusjon:

Knausgård: Snart vil vi referere til det som hendte med en fast vending. Vi vil kalle det «Utøya-tragedien» eller «Utøya-massakren». Og i det vil det for alle ligge noe forerdelig. Men det navnet vi som ikke var direkte berørte vil huske, er navnet til ugjerningsmannen. […] For at vi skal forstå hva som hendte behøver vi bare ett navn og ett ansikt: det hendte deg.

Knausgård nevner selv nazistenes jødeutryddelse som eksempel: de drepte er tall – gjerningsmennene har navn som vi kjenner.

Igjen finnes det enkle moteksempel. Vi kjenner mange navn på ofrene i Shoah. Vi kan nevne ett: Anne Frank. Der kjenner vi også en historie, som gjør identifikasjonen mer umiddelbar.

Men vi kan også nevne Dawid Anielewicz, som jeg ikke ante eksisterte før jeg fant ham gjennom en google-søkning. Nå kjenner jeg ham litt bedre: jeg vet at han var kjøpmann i Modrejow i Polen (en by jeg ikke har hørt om før nå), at han hadde en kone som het Sara, at han var født i 1891, og at han døde i Auschwitz.

Nå som jeg kjenner hans navn og rudimenter av historien, har jeg bedre mulighet for å identifisere meg med ham og se ham som et «du» jeg er forbundet med – jeg har også en kone, jeg kjenner også en kjøpmann, jeg er også redd for at noen av mine nære eller jeg selv skal dø en grusom død – men forstår jeg hva som hendte av den grunn?

Knausgårds poeng er jo godt: har man et ansikt eller et navn foran seg, har man automatisk et «du» – det «du» som både Hitler og Breivik manglet. Med et «du» blir det vanskeligere å skjerme personen av fra mitt «hjemme». Men jeg kan ikke si at jeg forstår verken hendelsen som sådan eller avgrunnen mellom de fem millioner og den ene bedre bare fordi det er kommet et navn på.

Knausgårds kraftige fokusering på  «du» slår feil av samme grunn som Breiviks fokus på «jeg» gjorde det: de understreker begge individet som det fundamentale. Jeg vet ikke om det er typisk for Knausgård også som forfatter. En god venn og klok mann, Eirik Befring, som ikke kan fordra Knausgård, har i hvert fall sagt: «Han er uinteressant. Skriver bare om sin egen navle, og det er en kjedelig navle.”

Knausgård sier det faktisk uttrykkelig:

Knausgård: Virkeligheten er det vi kan ta og føle på. Det finnes ingen menneskehet, det finnes bare mennesker.

Men han synes også å være klar over at det er feil, eller i hvert fall uinteressant:

Knausgård: Hitler leste alt han kom over, men befant seg utenfor samfunnet, det var ikke noe som knyttet ham til det. Han var ingen, og når man er ingen, er man død, og når man er død, kan man gjøre hva som helst.

Det er også problemet med Breivik: ikke at han ikke forholder seg til et «du», men at han ikke forholder seg til et «vi» som ligger utenfor hans kontroll, og til at han har fått sin plass i dette «vi» som ufortjent gave.

En Byrde, Dyr og Umistelig

«Et menneske som blir sett som det, kan ingen drepe,» sier Knausgård. I formuleringen høres gjenklangen av en tidligere formulering, fra et dikt med en like selvfølgelig plass i den norske kanon som nasjonalsangen og Peer Gynt: Nordahl Griegs Til Ungdommen, skrevet i 1936 (og som ungdommene som svømmende flyktet fra Utøya etter sigende sang til hverandre for å gi hverandre støtte):

Den som med høyre hånd bærer en byrde,
Dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Tilsynelatende sier de omtrent det samme: den som har båret et barn på armen, sett det som et individ, hatt omsorg for det, sett det som et «du».

Men det er bare ikke det Nordahl Grieg snakker om. Den byrde han viser til, er langt større: det er skjønnheten, varmen, løftet fra bror til bror, den med drøm berikede historiske bevissthet, menneskeverdet, livet — det liv, det solskinn, det brød og den ånd som eies av alle. Fellesskapets byrde — det er et vern mot vold som vil noe.

Kardemommeloven og Norge

Det var tross alt mye å glede seg over i dagene etter attentatene. Samholdet, den storslagne, envise fastholdelse av at vi skal møte hatet ikke med hat men med mer fellesskap. Til og med reaksjonene fra høyresiden – åpenheten for å erkjenne at det nok kanskje ikke var helt bra, den måten vi har snakket om dette på. Jens Stoltenberg viste seg som en statsleder av format, ikke minst fordi han forente et ideologisk standpunkt med en personlig, individuell tone, slik at ideologien her nettopp ikke hindrer oss i å tenke selv, fordi den ikke skjuler men fremhever det «jeg» som bærer den.

Reaksjonene var gledelige, men ikke overraskende. For meg var de selvfølgelige – de var en del av «hjemme»: det som er så nært at man ikke ser det. Og for en sjelden gangs skyld har jeg måttet akseptere det: jeg er stolt av å være norsk.

Man blir ikke nødvendigvis klokere bare fordi det har skjedd noe forferdelig hjemme, men man får i hvert fall en mulighet: til å reflektere over det man i et glimt får øye på som i det daglige er usynlig. Jeg er allergisk mot mange av de uttrykk som den «snille» norske nasjonalismen tar seg – og en del av dem har vist seg også i denne omgang: den selvforherligende begeistringen over at hele verden synes vi takler det så godt – men når dette «hjemme» nå er blitt trukket frem fra usynligheten, er jeg glad for å komme fra en bakgrunn som med selvfølgelighet gir reaksjoner som disse.

Jeg er glad for at det var Jens Stoltenberg og ikke George W. Bush som var talerør for vår felles historie. Men det kunne heller ikke ha vært annerledes: en Bush-retorikk ville falt platt til jorden. Stoltenberg gjorde ikke annet enn – på fornemste vis – å kanalisere og fremheve den reaksjon vi alle har i ryggraden.

Hvor lenge bevissthetsglimtet varer, og hva som kommer etterpå, får vise seg. Men jeg tror ikke nødvendigvis det blir business as usual når det har gått noen måneder. Jeg tror på muligheten for at en hendelse som «Utøya-katastrofen» kan omforme vår virkelighet – til det bedre. For de historier vi forteller, skaper den virkelighet vi forteller om og den virkelighetsforståelse vi former oss. Når den historie som er blitt fortalt, er så sterk og så god som i dette tilfelle, er det mulig at den virkelighet som kommer ut av det også kan bli bedre og sterkere.

Knausgård beskriver i sin sommerprat noen av de tingene som har formet dette «vi» som er kommet frem i denne historien, den norske folkesjel, om man så vil. Jeg ville lagt til én tekst: Thorbjørn Egners Kardemommelov:

Man skal ikke plage andre,
man skal være grei og snill,
og forøvrig kan man gjøre som man vil.

Det er naivt, det er enkelt og det er stort – universelt. Og det er ur-norsk, i ordets beste forstand.

God sommer.

Confessions of a Class Traitor

“Sitting there, drink in hand, separated from the plebs by a heavy curtain, and with servile maidens swirling around me at my slightest wink, I could feel every nerve in my body politic screaming: ‘It wasn’t my fault! It’s a mistake! I’m not like this!’ But what could I do…?”

Continue reading Confessions of a Class Traitor

Identity, sortof

I’ve been living abroad since I was 20 — the very term ‘abroad’ doesn’t even make much sense anymore; I consider myself a Swede from Norway, being truly at home in Denmark (and spending most of my days in an international world of the Internet, TV, and music). Without going into detail, there may be reasons other than the practical and circumstantial (and, as some Swedes will doubtlessly say: the obvious) why I’ve left Norway and have no immediate plans of returning.

When I watch Norwegian TV, most of the names don’t mean anything to me, some of the faces are apparently world-famous celebrities. So they say. It’s mostly a channel I flip past on the way to BBC World or EuroSport.

I don’t know why it lasted for more than five seconds today, but for some reason it did. Doubly bad: it was a stupid reality show. The kind where some farmers who had spent so much time making ends meet or shovelling dung from over-subsidized cows that they hadn’t had time to find one of those two-legged companions, got a chance to pick six of the kind out of ten candidates to go with them to a hotel where one by one they will be sent home until one is left, and the two will live happily ever after. That kind of show.

In sum, it’s stupid, it wasn’t particularly excitingly produced, and I wasn’t supposed to sit there and watch it, but I did. And as I watched, I suddenly realized: I know these people. I know that guy at about my own age who sits there with an awkward grin and uncomfortable clothes; who for the first time since his school days is in the same room as ten women, and for the first time in his life is in the same room as ten women who show an interest in him and among whom he can pick and choose as he wishes. I know that girl who lives close to the mountains, who goes hiking and jogging because she can, and that girl with the dark, intense eyes and the slightly angular face, whose attractiveness does not stem from any resemblance with Sharon Stone but it’s there anyhow. I know them.

Not personally. I’ve never met them. But I’ve met people like them. I grew up with them. I know from their dialects exactly where they come from, I have loads of prejudice and fact-based opinions about people from their districts, and I can see through their TV make-up and Sunday costumes which, as is clear for all to see, they don’t wear every day; I know what they look like when they’re not in front of the camera. I know who they liked in high-school, I know what they heard on the radio in 85, I drove through their villages on my family vacations the summer when I was ten (summer? it was raining that whole summer and we were stuffed in a car, five people, and it was glorious), and I know how they reacted to the changing school book reforms which their older teachers sniggered at and the young, idealistic ones eagerly tried to implement — to no avail because they had no respect, especially from the fattish boy at the back over by the windows with the sly grin and the bad grades, who is now more than semi-alcoholic and semi-violent and spends his days in the diner, looking up the eighteen-year-old girls who could have been his daughters had he ever had a relationship. I know them all.

And I felt at home.

I’d be very surprised if any of the genuine Norwegian viewers shared my experience. If it’s true that it’s the newcomer who knows most about a place (because he notices the things that everybody else takes for granted), then I was the newcomer, but I had the upper hand even on the newcomer because I knew so intimately well that which I now, once again, saw for the first time.

It wasn’t a time machine — I wasn’t taken twenty years back in time, thank god. It was more like one of those DimensionWarpTM devices that can take you to parallel existences and skip forty years, twenty in each direction. It’s a very handy device. After forty years, you’re naturally a foreigner and see with untainted eyes, but you’re also back almost to where you started and thus see with the preciseness that only familiarity gives.

But most remarkable is that the same process takes place in the other direction: when you’re back again in your home dimension, after another forty years and a nick of time, that too appears more clearly, untaintedly.

What I saw there, was myself, my own identity, on prime-time display, disguised as awkward-looking, romantically unsuccessful but hard-working people wilfully making a fool of themselves, most likely to get the pay-check from the TV company and some exposure, but possibly, just possibly, in pursuit of that dream which had laid dormant ever since the girl two desks in front of them married the jerk from the class above. It wasn’t my dream, but they let me borrow it for a while, and an objectively horrible TV show subjectively made my day.

I guess I’ll have to watch it next week too.