Category: community

Et glemt vers som forandrer det hele

Måske er det en af det 20. århundredes mest misbrugte sange: Nordahl Griegs Kringsat af fiender.

Sådan tænkte jeg i hvert fald længe.

Som kampsang for fredsbevegelsen har den fået et skær af det sentimentale, hvor kontrasten mellem »granatenes glidende bånd« og »som om vi bar et barn / varsomt på armen« bliver det bærende motiv.

Kringsatt av fiender, gå inn i din tid!
Under en blodig storm, vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst, udekket, åpen:
Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd:
Troen på livet vårt, menneskets verd.
For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det,
Dø om du må, men øk det og styrk det!

Stilt går granatenes glidende bånd.
Stans deres drift mot død, stans dem med ånd.
Krig er forakt for liv, fred er å skape.
Kast dine krefter inn, døden skal tape.

Elsk – og berik med drøm – alt stort som var.
Gå mot det ukjente, fravrist det svar!
Ubygde kraftverker, ukjente stjerner –
Skap dem, med skånet livs dristige hjerner.

Edelt er mennesket, jorden er rik.
Finnes her nød og sult, skyldes det svik.
Knus det! I livets navn skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd eies av alle.

Da synker våpnene maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.
Den som med høyre arm bærer en byrde,
Dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt fra bror til bror:
Vi vil bli gode mot menneskenes jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen –
Som om vi bar et barn varsomt på armen.

Og man kan gynge indføldende med og tænke at ih! hvor er det vel vigtigt at vi laver trygge børn og ikke tåbelige bomber, så skal alt nok blive godt og socialdemokraterne vinde valget.

Og sangen? Den har trådt i baggrunden som kulisse og ekkokammer for vores store godhed.

Elsk! og berig!

Men hvis vi nu i stedet udelader granat-verset og genindsætter det vers som ellers aldrig synges (måske fordi tanken om flere kraftværk-byggerier har været højst politisk ukorrekt for freds- og miljøaktivister i halvfjerserne)? Så forandres sangen fuldstændigt. Det lyder:

Elsk — og berik med drøm — alt stort som var.
Gå mot det ukjente, fravrist det svar.
Ubygde kraftverker, ukjente stjerner —
skap dem, med skånet livs dristige hjerner.

Den første linje er den mest fantastiske formulering jeg kender af menneskets plads mellem historie og morgendag. Man skal næsten smage på hvert enkelt ord for at få det hele med sig:

Elsk!

Elsk alt stort.

Elsk alt stort som var — vor historiske og kulturelle arv: det vi kommer fra, og som bestemmer hvem vi er.

Elsk alt stort som var — og berig det — gør det større, rigere, ædlere. »Berig« — hvilket fantastisk ord, når det trækkes ud af en realøkonomisk eller mineralogisk og ind i en human-økonomisk sammenhæng.

Og gør det med drøm! Med et håb, et ønske — og gerne irrationelt, som en kunstnerisk vision, en vild drøm — om hvor vi vil komme hen og hvad vi vil blive til.

Dernæst kommer linjen med de ubygde kraftværker, og i dag vil vi måske alle sammen være enige om at det ikke nødvendigvis er skide smart at lægge en masse naturskønne og umistelige elve i rør, bare for at vi skal kunne se se mere naturfilm i fjernsynet, men fred være med det: pointen kommer i næste linje: den fremtid som ikke findes endnu, den skal vi – vi, som samfund, som fællesskab – skabe med skånet livs dristige hjerner.

Vi skal bevare livskraft nok hos de dristige af os til at de kan skabe det som giver os muligheden for at skåne, værne om, forædle, dyrke det skabermod som er forudsætning for vores menneskelighed. Det kommer ikke af sig selv – der skal sættes ressourcer til side for formålet, men gør man det, er resultatet en god cirkel som vil noget.

Med dette vers som nøgle bliver sangen ikke kun en antikrigspolemik, men langt mere en hyldest til vores muligheder: de muligheder mennesket, i al sin gudbilledlighed, har til at skabe det ukendte.

Den største synd som hæfter ved den ideologi krig fødes af, er at den blokerer for disse muligheder.

Den umistelige byrde

Men også uden krig: disse muligheder kommer ikke af sig selv. Det kræver tro, på liv og menneskeværd, og en aktiv handlen på denne tro: »For all vår fremtids skyld: søk det og dyrk det!«

Eller som Griegs (og min) landsmand, Bjørnstjerne Bjørnson, skrev i digtet Jeg vælger mig April:

Fred er ej det bedste,
men at man noget vil!

Og så kan også de andre billeder i sangen slippes fri:

Den som på høyre arm bærer en byrde,
Dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Den byrde det tales om, er ikke (kun) det personlige ansvar for at skærme de svage og små fra krigens grusomheder, men langt mere — og større: ansvaret for det fællesskab i hvilket vi kan skabe nyt og berige det gamle.

Altså os selv. For menneskeværd er ikke kun noget vi skal hjælpe de andre, de svage, de undertrykte, til at opnå. Det er ligeså meget vores eget menneskeværd det handler om. Og det har vi kun til låns, fra det fællesskab som omfatter os alle.

Den, der altså har dette fællesskabs omfatning klart for sig – at man selv intet er uden den anden – kan ikke myrde uden at gøre vold på sig selv.

*

Post scriptum 1: Det står vistnok et sted at man skal være ærlig, så altså: Som det fremgår af indledningen, var Kringsat  en mig ret betydelsesløs sang indtil jeg selv skulle fremføre den en gang efter 22/7 2011. Nu må jeg erkende: jeg har dømt den for hårdt. Den der kan myrde 77 unge mennesker på en fredelig ø, tilsyneladende uden at betragte sig selv som et af ofrene, er intet, for han er for al fremtid uden den anden.

Post scriptum 2: Man skal altså have et forhold til teksten om man vil fremføre den med overbevisning — det er ikke nok at være norsk. Hvilket demonstreres til fulde i dette videoklip. Tak, Kim! (Tak, også, for at redde denne grænsesprængende tekst fra to norske klovne, som på ingen måde formår at relatere til tekstens indhold eller for den sags skyld huske den, og fra en lidt fortabt svensker, som kæmper bravt for at komme sig igennem sit pligtvers. Man kan med fordel stoppe videoen efter Kim Larsens optræden.)

Nordahl Grieg døde 2. december 1943. Denne tekst er oprindeligt skrevet til Stefanskirkens julekalender 2. december 2011, derfor sprogformen.

En strategi om religion og fornuft

This is a post about islam. Or maybe not – it’s mostly about the value of having a society that is based on secular, rational principles. It’s in Danish, because it relates to a discussion that was going on in Denmark over the summer.

Hvorfor er det nu, at det for medier og politikere er så vigtigt at få svar på om muslimske ledere tager afstand fra stening eller ej?

Og omvendt: hvorfor er det, at muslimske ledere har så svært ved at svare: »Ja, jeg tager afstand fra stening«, men altid synes at måtte pakke svaret ind i formuleringer som holder en flugtvej åben, eller beholder en usikkerhed om hvorvidt man egentlig mener hvad man siger?

Jeg vil skitsere et muligt svar på dette, og foreslå en strategi.

»Tage afstand fra« eller »ikke arbejde for«

Nu senest gælder det Imran Shah, talsmand for Det Islamiske Trossamfund (DIT), som i forbindelse med Inger Støjbergs sommerspin præciserer Trossamfundets standpunkt i forhold til sager som stening, homoseksuelle og tvangsægteskaber.

Mht. stening udtaler Trossamfundet: »vi mener ikke, at stening er relevant på nogen måde i dag i Danmark, Europa eller noget andet land. At det ikke er relevant inkluderer også, at DIT ikke plæderer for det, arbejder for eller ønsker det indført, hverken nu eller i en eller anden rent hypotetisk situation.«

Tilsyneladende er det en meget stærk udmelding: ikke relevant, ikke ønsket i nogen som helst hypotetisk situation. Hvem kan dog se noget problematisk i det?

Men når Politikens journalist Jesper Vangkilde stiller spørgsmålet: »Tager I afstand fra stening? Finder I stening forkert? Mener I at stening er en forkastelig ting?« glider talsmanden af, gang på gang, på en måde som er så lidt overbevisende at kun Lars Løkke kan gøre ham det efter.

Og så er det, at man som læser og tilhører bliver mistænksom. Hvorfor vil du ikke svare direkte på spørgsmålet? Hvad er det ved formuleringerne »tage afstand fra« og »finde forkert og forkastelig« som bare ikke må bruges om stening?

Og omvendt: hvordan adskiller disse formuleringer sig fra dem, der bruges i stedet: »ikke relevant«, »vil ikke arbejde for«, »ikke plædere for«?

Negativt eller ikke-positivt

Forskellen er egentlig ret tydelig: det første sæt formuleringer karakteriserer selve foreteelsen stening som værende noget der skal undgås og bekæmpes; det andet afslører ingen holdning til stening over hovedet, men siger kun at det ikke er en vej man kan tænke sig at gå.

Det er med andre ord forskellen mellem stening som noget negativt eller som noget ikke-positivt, dvs. potentielt neutralt.

Når det åbenbart er så vigtigt for DIT at fastholde den forskel, kan man ikke undgå at tænke, at der må findes underliggende motiver, ikke udtalte årsager.

En sådan årsag kunne for eksempel være, at Muhammed, ifølge hadith, ved flere lejligheder har anbefalet eller beordret stening af ægteskabsbrydere. Hvis man altså placerer stening på den negative side, hvordan undgår man så at også Profeten havner dér, om så bare med en lilletå?

En anden mulig årsag kunne være, at den udstrakte støtte, de hårde straffe i sharia-lovgivningen nyder i befolkningen i de muslimske lande (82% i Ægypten og Pakistan, 70% i Jordan, 42% i Indonesien, og så meget som 16% i Tyrkiet), gør det nødvendigt for muslimske ledere i Danmark at træde varsomt for ikke at støde sine egne fra sig. Frederik Stjernfelt fremholder i en kronik i Politiken, at »det synes at være et mindretal af muslimske indvandrere i Vesten, der … hylder forskellige islamistiske synspunkter«, men at det er et relativt stort mindretal, på 15–50%.

Eller det kunne være at man, hvis man indtager et moralsk eller etisk standpunkt til stening baseret på nogle bestemte principper for hvordan handlinger skal vurderes, og derefter bedømmer stening som værende uforenligt med disse principper, implicit kommer til at sætte dem højere end de principper, en straffemetode som stening hviler på. Med andre ord: ved at tage afstand fra stening kommer man implicit til at sige, at der findes bedre måder at organisere samfundet på end dem, der foreskrives i koran og hadith.

Religion eller fornuft

Her er vi måske ved problemets kerne, og ved grunden til, at spørgsmålet om holdningen til stening ikke kun er et tomt ritual som muslimer, der vil ytre sig i vesten, skal igennem »før den egentlige dialog kan gå i gang,« som Mohamed Ali, Landsformand for Muslimer i Dialog, udtrykker det. Det kommer nemlig til at handle om hvilken af to uforenlige ideologier man tilslutter sig i forhold til hvordan vi – som samfund – skal sætte rammerne for hvorledes vi – som individer – handler i forhold til hinanden.

Med andre ord: Hvad vejer tungest: religion eller fornuft?

I Europa har vi en tusindårig tradition for en adskillelse mellem den verdslige og den åndelige magt, og vi har – specielt i den Lutherske del af Europa – en 500 år lang udvikling i ryggen, hvor det gradvist er blevet mere og mere accepteret, at religion hører privatlivet, åndslivet til, mens politik, lov og ret, filosofi og ideologi baseres på rationelle principper; at »politik skal være sagligt informeret via uafhængige vidensinstitutioner og ikke kan føres på baggrund af religiøse hypoteser alene«, som Stjernfelt udtrykker det i sin kronik.

Dette er ikke en tilfældig udvikling i Vesten. Det er en villet og ønsket udvikling, som man har kæmpet for at opnå, og som skal etableres på ny og fra grunden af hver gang et nyt individ indlemmes i fællesskabet.

I et homogent samfund uden dramatiske indslag af migration sker dette nærmest automatisk fra fødslen af: man lærer de grundlæggende handlemønstre på samme måde som man lærer sproget. Når der ind i et sådant samfund pludselig kommer en relativt stor mængde individer, som ikke nødvendigvis har samme automatiske forhold til disse mønstre, opstår der af dette en forvirring.

For DF og deres støtter fremstår denne forvirring som en trussel. Så får vi værdikamp og grænsefetichisme som resultat. En mere konstruktiv måde at møde forvirringen på ville måske være at bruge den som anledning til refleksion: hvad er disse værdier egentlig, og hvorfor er det egentlig at der skal kamp til? Hvor føres denne kamp, og mod hvem eller hvad, og med hvilke midler?

Subjektiv menneskelighed eller objektiv danskhed

Et muligt svar er, at religionernes traditionelle tilgang lider under den ulykkelige dobbelt-omstændighed, at de er nedfældet af mennesker under nogle bestemte forudsætninger, men fremstilles som om de var over-menneskelige svar eller påbud givet af et eller andet guddommeligt væsen, og derfor befinder sig hinsides refleksion eller kritik baseret på menneskelig erfaring her og nu.

Dertil: at de institutioner vi i løbet af de sidste mange sekler har udviklet – demokrati, menneskerettigheder, den fri, offentlige debat – er gode nok til at bære ansvaret for individets velfærd i fællesskabet, og at de gør dette på en måde som mindst er ligeværdig med men generelt bedre end hvad en moral, der bygger på forestillingen om en guddom hinsides fornuften, formår. De sociale videnskaber, sprogfilosofien, poetikken, osv. giver os tilsammen værktøjer til at forklare alle de dilemmaer og præcisere de paradokser som religionerne traditionelt har forvaltet, og desuden lukke op for nye spørgsmål og sammenhænge som religionerne ikke har kunnet stille.

Det eneste den rationelle tilgang afholder sig fra at udtale sig om, er dogmer, dvs. trossatser, som må holdes for sande uanset hvad erfaringen tilsiger, samt sådant som mennesket ikke kan have erfaringsbaseret kundskab om, fx livet efter døden.

Et sådant system adskiller sig fra det religiøse ved at være transparent og fleksibelt. Der findes ingen steder hvor vi må sige: her til kan vi se, men ikke længere. Der findes ingen uransagelige veje – de hører Gud til. Og ingen af de principper der kommer frem i det sekulære system er hugget i sten. De er alle åbne for forandring, hvis kollektivet kommer frem til at det er bedst.

Desværre har et andet svar fået lov til at dominere: at disse værdier er selvfølgelige, fx ved at være danske, sådan forstået at alle som har del i »det danske« på mystisk vis besidder dem. Dermed har man omvendt også sagt, at man ikke kan have del i »det danske« uden at besidde dem. Efter denne model kan man aldrig blive dansker, man kan aldrig lære det, fordi rigtige danskere er det med selvfølgelighed.

Dette er i omrids DFs ideologi, og det er en religiøs ideologi: en selvfølgelig danskhed er i denne sammenhæng en objektiv danskhed, dvs. en danskhed som eksisterer uafhængig af de konkrete omstændigheder den optræder i, og som hellere ikke kan efterprøves. Men når man tilskriver noget en objektiv eksistens uden at der findes spor af det i den fysiske erfaring, så er man netop ovre i et område man med fordel kan kalde religiøst.

Og religiøse dogmer er et dårligt fundament for dialog, i særdeleshed med andre religiøse dogmer med modstridende fundament.

Så bliver budskabet til DF: I bliver sgu nødt til at finde jer et bedre fundament at bygge jeres værdier på – for sådan som I præsenterer dem, hviler de på lige så skrøbelig, dogmatisk grund som den islamisme I kritiserer.

Men lige så tydeligt bliver budskabet til den anden side: Hvis I forventer jer, at mennesker i den danske offentlighed skal handle efter principper som kun giver mening i forhold til et eller andet religiøst dogme, så vil I blive skuffet.

Problemerne med det undvigende svar

De undvigende svar på spørgsmålet om stening bliver et problem, fordi man ved at glide af på spørgsmålet skaber en mistanke om at man holder noget tilbage.

Det slår ud i to retninger.

For det første skaber man en usikkerhed omkring sig selv i al almindelighed. Hvad er det, han ikke vil sige? Er der andet, han ikke har sagt? Har han ført mig bag lyset også på områder, jeg troede vi havde et fællesskab omkring? Osv. Mistænksomheden er langt fra altid rationel, men de mekanismer, der ligger bag ved er reelle nok.

For det andet giver man det indtryk, at man at man faktisk har noget at skjule. Måske er DIT slet ikke villig til at acceptere, at religionen forpasses til privatsfæren? Måske er der faktisk en større del end man vil indrømme af det muslimske mindretal i Danmark, der deler det overvældende ægyptiske flertals opfattelse og faktisk slet ikke tager afstand fra stening, men til og med går ind for det? Måske gælder det også for talsmændene selv: at selv om de ikke vil arbejde for at indføre stening i Danmark, så har de det måske hellere ikke så godt med tanken om, at religiøse dogmer intet skulle have med vores lovgivning at gøre?

En strategi

Jeg skal ikke udtale mig om hvilke intern-muslimske agendaer man forholder sig til når man går rundt om spørgsmål om stening og homoseksuelle som katten om den varme grød. Men jeg vil hævde, at overfor den danske offentlighed gør man sig selv en bjørnetjeneste.

Den strategi jeg vil foreslå i stedet, er nem nok, og den findes i to varianter: luk diskussionen i stedet for at holde den åben, så er der ikke mere at komme efter.

Eller åbn den der, hvor den hører hjemme, så spiller den ikke over og skader frugtbare diskussioner andre steder.

Sig ikke: »Vi mener ikke stening er relevant, vi vil ikke arbejde for det.« Sig i stedet: »Ja, vi tager afstand fra det.« Klart, tydeligt, og på en sådan måde at svaret bruger samme ord som spørgsmålet.

Skulle det blive nødvendig at gøre en præcisering, kan det sagtens gøres bagefter, uden at det rokker ved svarets tydelighed i forhold til spørgsmålet. Det kunne for eksempel være at man vil præcisere, at det entydige svar man lige har givet, nok gælder entydigt om hvordan vi bør organisere vores liv her og nu (hvilket er hvad spørgsmålet handler om), men at det ikke betyder, at man betragter alle, der nogensinde har deltaget i eller anbefalet stening (fx Muhammed) som umoralske bæster. Jeg tror, jeg kan garantere, at både Politikens journalist og alle andre debattører er flintrende ligeglade med hvad Muhammed har gjort eller ikke. De/vi vil kun vide at vi kan stole på jer – at det skrøbelige projekt, som det er at bygge og opretholde en sekulær civilisation baseret på distribution af magt og ansvar til samtlige medlemmer af fællesskabet, ikke kommer unødvendigt til skade.

Skulle det i stedet være sådan at man egentlig ikke tager afstand fra stening eller mere generelt fra religiøs indflydelse på civil lovgivning, så lyder strategien i stedet:

Sig ikke: »Vi mener ikke stening er relevant, vi vil ikke arbejde for det.« Sig i stedet: »Nej, vi tager ikke afstand fra det.« Klart, tydeligt, og på en sådan måde at svaret bruger samme ord som spørgsmålet.

Og så kan svaret for eksempel fortsætte: »vi tager ikke afstand fra det som princip, fordi det har guddommelig basis, og det har vi som mennesker ikke kraft eller ret til at rokke ved.« Eller: »…, fordi det er integreret i et system hvor vi også har dette og dette, som mere end vejer op for den grusomhed en stening selvfølgelig indebærer.«

Så er det i hvert fald på bordet, og så kan den reelle dialog begynde, så alle ved, hvad vi har at forholde os til. Hvis I mener, at et samfund baseret på islams retstradition vil være bedre for os alle, end et samfund baseret på verdslige oplysningsprincipper, så sig det, giv os argumenter, ikke kun i praksis, men også i handling.

Men er dette det alternativ der bliver gældende når det ærlige svar er afgivet, skal man forvente kamp. Så betyder »dialog« ikke kun at du siger dit, jeg siger mit, og så går vi begge hjem til vort. Så handler »værdikampen« ikke om danskhed og traditioner (de er, hvilket alle traditionsforskere ved, meget omskiftelige), eller om at en ægte dansker skal spise flæskesteg, men om at man skal kunne acceptere og være glad for at leve i et samfund der styres efter sekulære principper. At der ligger en værdi i dette. At det er noget godt. At det har større værdi end de kendte alternativer –også end de alternativer som siges at stamme fra en gammel bog, som en eller anden Gud har dikteret.

Hvordan kampen udkæmpes, med hvilke midler, er op til begge parter. Det ligger i den rationelt baserede vestlige civilisations natur, at fornuftige argumenter har en central plads. Men den forudsætter et fælles fundament for samtalen. Gud befinder sig per definition hinsides fornuften. Påberåber man Gud i samtale om straffemetoder, har man fjernet sig fra dette fælles fundament, og så er muligheden for en konstruktiv dialog også borte.

Abdul Wahid Pedersen udtalte i sin tid, netop i forbindelse med stening: »hvor forfærdelig strafformen end er, så er den givet af Gud selv, og det er derfor ikke op til mennesker at ændre den.«

Jo, det ér! Det er lige præcis det, det er.

Det princip der gælder i den europæiske civilisation, er, at det netop er op til menneskerne at ordne sine forhold selv, og ændre på ting man finder uhensigtsmæssige.

I den grad en værdikamp er nødvendig, skulle den gerne føres som en kamp imod den ansvarsfraskrivelse, det til syvende og sidst er at lægge skylden for menneskelig grusomhed på Gud. Kom det først på plads, skulle der nok også blive plads til halal-kød på samtlige sygehuse, uden at nogen ville brokke sig.

Would you pay for tabs?

Back when I closed down the site in 2006, I was in touch with the Dylan folks to try to get some kind of an official status for the site. It stranded because the licencees for the sheet music sales didn’t like the idea.

My guess is that these “licencees” are just some branch of the Dylan corporation, but be that as it may: Might they be pacified if there were money in this?

So I was thinking: what about some kind of iTunes-like arrangement? A moderate subscription fee — small enough to be negligible in most people’s wallets, but enough to generate some income for the licencees? Perhaps a two-level thing: official album version available for free — everything else (outtakes — such as the NY BOTT tabs — live versions, covers, etc.) available to members?

How many of you would pay for that kind of arrangement?

What’s in it for me?

For me, there would be huge benefits. First and foremost, I could run the site without having to be constantly on the alert for the cease-and-desist letter — I could be more official about it whenever that would be an advantage.

I would also be able to dedicate myself more whole-heartedly to the undertaking. If the pace of the updates has declined drastically, it is partly because I’m basically done with the official albums, partly because I’m not as enthusiastic about his live achievement anymore, but mostly because some of the fun went out of it the more I looked over my shoulder. Much as I admire the courage of the pirates and the wikileaks folks, I’d rather not be one of them — at least not in this particular area.

And I would be a hypocrite if I didn’t add: the possibility of making, if not a living, then at least generating some revenue out of something that I believe to be of some value.

What’s in it for you?

More frequent and consistent updates, obviously. But I might also think of other benefits: a closer and more active circle of members, free access to extra material, either from me or from the licencees, etc. And, perhaps not least, the feeling of having contributed — Everybody must give something back for something they get, ya know.

*

Just to be clear: this post is not a warning that dylanchords is going to turn pay-per-view any time soon. I have no such plans, and I have not discussed this with Dylan or Jeff Rosen. It’s just that I’m way past sixteen, and I’d love to be legal…

So it’s purely a probe: IF dylanchords had an official seal of approval and a subscription would get you access, say, to extra material (every outtake, my newly revised tutorial, backstage tour pictures from the Dylan folks); would you —

a) consider it; and/or

b) consider it a sell-out to commercialism and a nail in the coffin of the free internet?

I’m curious to know. Please write and comment.

17. mai-tale i Balestrand, 1983

The following is the “17 May speech” my father gave in 1983. In Norwegian again, I’m afraid.

*

Her følger min fars 17.-mai-tale fra 1983. Det var  årets hovedtale ved 17. mai-feiringen i Balestrand ved Sognefjorden, holdt fra toppen av en gravhaug fra vikingetida, foran alle bygdas gode menn og kvinner, bunadkledde og feststemte, nøyaktig som Knausgård beskriver det i sitt sommerprogram.

Henvisningen til Sagene skole handler om at skolen, som i 1983 hadde cirka 80 ikke-norske elever, en uke før 17. mai mottok bombetrusler og beskjed om at skolen ville bli «viet spesiell oppmerksomhet» i 17. maitoget.

Talen dukket opp blandt hans gamle papirer her om dagen, og føles ubehagelig relevant.

Jeg har egentlig bare en enkelt innholdsmessig kommentar: “akseptere” i det siste avsnittet er ikke synonymt med “overta”.


Knut Østrem

I dag føler jeg at vi feirer en svært spesiell 17. mai. Det har skjedd noe forut for denne feiringen som gjør dagen svært spesiell for meg. Det har skjedd noe som umiddelbart flytter min tanke 40 år tilbake i tiden. Noe tilsvarende har ikke skjedd siden krigens dager.

Jeg tenker på at en skole i Oslo nær på hadde måttet trekke seg fra 17- mai-toget på grunn av risikoen. Det var nære på at 400 Sagene-elever måtte stå på sidelinjen.

Når de i dag sannsynligvis har gått i toget, har det skjedd med politieskorte og stort vakthold. For 40 år siden gikk barn i 17. mai-tog i dølgsmål, gjennom krattskog, over blautmyrer og gjennom fjæresteiner med heimelaga papirflagg, godt skjult så ingen av de styrende kunne se dem.

Frykten var den samme som i dag: Frykten for represalier. «Dere kan regne med ei “påhelsing”,» sa nynazistene i Oslo til Sagene skole. Og vi vet litt om hva slike påhelsinger kan innebære. Det er som regel noe mer enn bare en vanlig kinaputt.

Mange av oss har lett for å bagatellisere slike episoder. Det er sinnssvake påfunn av en liten gruppe ekstremister, det er ikke noe å ta alvorlig.

Jeg tror det er en alvorlig feilbedømming. Den direkte foranledning til aksjonstruslene mot Sagene skole er det store innslaget av innvandrerbarn ved denne skolen. Det er en klart rasediskriminerende årsak. Vi kan ikke finne oss i at disse svarte eller brune og krøllete fremmedelementene skal få lov til å tråkke rett inn i det helligste av alt hellig, nemlig vår nasjonaldag. At de er her i landet er ille nok, men når de i tillegg skal begynne å vifte med norske flagg og rope hurra, så er grensen nådd. Da er det jammen på tide med ei påhelsing.

De som i dag er en liten ekstremistgruppe, kan til neste år være langt større, og hvis vi ikke snakker om problemet i tide, kan vi være en støttespiller til aksjoner før vi vet ordet av det.

For det som vi kan regne som nakne kjensgjerninger i de nærmeste årene fram mot tusenårsskiftet er følgende: Innslaget av mennesker fra andre himmelstrøk enn de vesteuropeiske vil øke svært i løpet av de kommende 30 år. Samtidig skjer det en utvikling på vårt eget kontinent at vi får en drastisk nedgang i barnefødsler. Gjennomsnittsfamilien i Vest-Europa er allerede i dag langt under to barn pr. familie og nærmer seg raskt ett barn. Og det er halvparten av det som skal til for å opprettholde befolkningsgrunnlaget. Selv om vi stenger alle grenser for ny innflytting, er reproduksjonen blant de innflyttede langt større enn hos vesteuropeere, slik at mennesker fra andre kulturer og med annen hudfarge og andre skikker vil øke så sterkt at vi et stykke ut i neste århundre vil være i den situasjon at innvandrere utgjør flertallet i Vest-Europa. Det er en helt ny situasjon vi kan komme i, der vi faktisk blir en minoritetsgruppe på vårt eget kontinent.

Noe tilsvarende har neppe skjedd i denne delen av verden siden folkevandringstida. Vi kan kanskje trekke en parallell til det som skjedde under emigrasjonstida i USA der et helt kontinent over en kort tid ble fylt med nye innbyggere. Hvis vi da trekker parallellen videre og tenker på hvordan det gikk med de innfødte, de som hadde tilhørt dette kontinentet fra Arilds tid, så er det nærliggende å spørre: Hvordan vil det gå oss når vi blir en minoritetsgruppe på vårt eget kontinent?

Disse fremtidsperspektiver er reelle i noen områder i Vest-Europa. Nederland har områder allerede der mer enn halvparten av befolkningen er innflyttere. Sverige har skoler der mer enn halvparten av barna er ikke-Svenske. Og vi har altså Sagene med 40 % og en del andre typiske byskoler.

Vårt svar kan være: De må få ei påhelsing. De må ut av landet. Vi må berge oss. Vi må rense landet vårt. Vi må berge rasen, den reine, fine norske nordmenn fra Norge. Da må det noe mer enn kruttlapper og kinaputter til.

Vi kan stenge grensene slik tyskerne foreslår. Tyskland for tyskere. Norge for nordmenn.

Det er kanskje ikke populært at jeg tar opp dette temaet på selveste 17. mai. Den fine og snille dagen, den må ikke smusses til. Hold verdens problemer utenfor på denne dagen, så vi kan rope hurra fritt og utvunget – og uten reservasjoner. Likevel er det i dag nødvendig å minne om også baksiden av medaljen ved en slik nasjonalfeiring.

Hva er det egentlig vi feirer?

At Norge er best i verden? At nordmenn er enestående? Ja, faktisk er det mange som gjør det. Vi trenger ikke grave så mye under huden på den gode nordmann før vi finner disse utpregede nasjonalistiske trekkene. Jeg beklager å måtte si det, men sannsynligvis er vi blant de verste sjåvinister i Europa. I dette landet, i denne befolkningen, ligger kimen til den verste rasediskriminering hvis den bare får næring.

I en stat i USA ble det nylig valgt ny guvernør, en farget. Motstanden mot kandidaten var intens. De som førte an i motstanden var amerikanere med norsk avstamming. Tidligere USA-ambassadør i Norge tar bladet fra munnen: Ingen folkegruppe i USA er verre i rasehets enn de med norsk avstamming.

Liker du denne attesten? Hvis du ikke liker den, må du også tåle at vi pirker litt ved 17. mai-feiringen. Hva er det vi feirer?

La oss heller si hva vi burde feire. Vi burde feire at vi for 169. gang, med et dramatisk avbrudd på grunn av okkupasjon, kan samles i et fritt demokrati. Et folkestyrt land med tilsynelatende like rettigheter for alle som bor her. Bare de ikke er pakistanere eller samer eller idioter. Vi feirer retten til å si det vi mener og skrive det vi mener. Bare vi mener det samme som alle andre og ikke er kritiske mot kongen, Martin Luther, NATO og kristen formålsparagraf i barnehagen.

Allerede på Eidsvoll tok en disse forbehold. Landet skulle være fritt, med frie rettigheter for alle – bare de ikke var jøder eller jesuitter.

Seinere har vi forandret paragrafen, men har vi forandret sinnelag? Har vi lært tilstrekkelig godt det som må være selve grunnpilaren i et demokrati, det som skjuler seg i det forslitte og misbrukte ordet toleranse? Eller er intoleranse vårt bumerke?

Dette er fundamentale spørsmål når vi skal gå inn i ei ny tid da det blir spørsmål om å tåle helt nye ting rundt oss. Vi skal kanskje tåle at våre barn har en klasseforstander som kommer fra Pakistan. Vi skal kanskje tåle at våre naboer vender seg til Mekka i daglig bønn. Vi må kanskje tåle å se mennesker som ber om regn til tørre åkrer ved hjelp av trommevirvler og dans og beinsmykker.

Har vi denne toleransen? Hvis ikke, har vi feiret vår nasjonaldag forgjeves. Vi har feiret frihetsdagen til ingen nytte Vi brukte dagen til å rose oss av vår fremragende norskhet, vår frihetselsk, under mottoet: «Vær deg selv nok». Det var slik Ibsen beskrev ur-nordmannen.

Det vil kreves stor innsats av oss i årene som kommer å finne balansen mellom dette: “Nordmann, vær deg selv” og dette: “Nordmann, vær deg selv nok”.

Vær deg sjøl. Det er ingen grunn til at du absolutt må synge engelske sanger eller adoptere kinesisk statsstyre, det er ingen grunn til at du behøver å vasse rundt i indisk munkedrakt eller sitte og meditere med beina i kors. Men når du synger folkeviser og kler deg i bunad, når du går til stemmeurnene og velger kommunestyrerepresentanter, når du studerer og utvider din horisont, når du behersker teknikk og medvirker til landets høye levestandard, når du tar vare på god norsk kultur – da er det ikke nødvendigvis fordi du er best i verden. Du kan godt tåle at andre er like bra.

Det er de som sier “Nordmann, vær deg selv nok” som finner det nødvendig med ei “påhelsing” mot innvandrerbarn på Sagene. Det er så lettvint å kalle dem nynazister – da er vi selv uskyldige.

Men hva skal vi da si om Rælingen bygningsråd som har nektet fire psykisk utviklingshemmede å flytte inn i en rekkehusleilighet fordi det er “bruksendring”. De bor ikke som andre folk. De driver med noe annet mystisk som naboer ikke liker.

Hva skal vi si om boligbyggelaget i Lindås som heller ikke kunne tåle psykisk utviklingshemmede som naboer?

Hva skal vi si om alle disse naboene som protesterer?

Hva skal vi si om ungdomsgjengene i Kristiansand som systematisk trakkaserer vietnamesere?

Hva skal vi si om alle de malingsflekkene som fins på murvegger over det ganske land der det står PAKKIS. OUT.?

Nynazister?

Nei, ikke bare det. Det er de gode nordmenn, de som holder flagget høyest i dag og alle 17. mai-dager. De nordmenn som er best i verden. De som sier: Nordmann, vær deg selv nok.

Men du hører naturligvis ikke til dem. Du hører til dem som sier: «Norge er stort. Norge har plass. Vi skal greie oss. Det er overbefolkning, sultedød, nød, elendighet der du kommer fra. Vær så god, her er det et land, ikke fullkomment, men til å leve i hvis vi legger oss i selene, hvis vi tar spenntak. Vi skal nok greie oss. Kom til oss, men på en betingelse: at du aksepterer vår måte å leve på, at du aksepterer vårt folkestyre, vår frihet. At du går inn i samfunnet med din egenart, men med respekt for vår. Hvis du gjør det, hvis du tåler oss, skal vi tåle deg. Vi skal nok greie oss – sammen.»

Til deg som sier det, vil jeg med god samvittighet og med overbevisning si: Til lykke med dagen.

Sommersamtale med Knausgård

https://sverigesradio.se/sida/avsnitt/126257?programid=2071

Karl Ove Knausgård har vært sommergjest i svensk radio. Det var tenkt som halvannen times uforpliktende småprat om løst og fast, men sånn kunne det selvfølgelig ikke bli. I stedet kom det til å handle om: «hva betyr det å være norsk? Hva vil det si å høre hjemme et sted? Og hva vil det si ikke å gjøre det?»

Dette var faktisk mitt første møte med Knausgård, og det er langt på vei et positivt møte. Jeg lar meg gjerne føres med gjennom hans refleksjoner om norskhet og tilhørighet. Hans gjennomgang er usentimental og analytisk, men slett ikke ufølsom. Tvert imot: det er nettopp det lavmælte, saklige og ærlige som gjør at det er lett å følge og føle med ham.

Den røde tråd gjennom programmet er selvransakende og kritisk: ugjerningsmannens bakgrunn er den samme som nordmenns flest, og mye av hans tenkning kan Knausgård selv nikke gjenkjennende til. Hva er så forskjellen? Hvor ligger avgrunnen mellom oss og ham?

Når jeg har hatt behov for å skrive noe om programmet, er det fordi hvor sympatisk denne røde tråd enn er, hvor mye jeg enn kan kjenne meg igjen i Knausgårds beskrivelse av det å vokse opp i og inn i det samme Norge som har skapt et monster som Breivik, så er det ting der som er mer problematiske enn de kan synes ved første blikk. Hvorfor må det være en avgrunn? Og hvorfor må den gå der Knausgård plasserer den?

For en gangs skyld skriver jeg på norsk. Det føltes riktigst sånn.

Hjemme

Innledningen på sommerpraten er fremragende. Knausgård reflekterer over hvorfor det som var hendt rammet ham spesielt hardt og dypt denne gang.

Knausgård: I går hendte det noe forferdelig i verden. Og det var ikke i Irak eller Tunisia eller Afghanistan det hendte. Det var ikke i Baghdad eller Tripoli eller Mogadishu det hendte. Det hendte hjemme. Det hendte hos oss.

Etter en elegant assosiasjonskjede som tar utgangspunkt i den reise han var på på dagen for angrepene – fra Malmö og gjennom Danmark til en folkehøyskole i Jylland – og lander i opplevelsen av det fremmede på barndommens ferier til Danmark og det merkelige ved å komme hjem igjen, når han frem til en definisjon av «hjemme»:

Knausgård: For selv om det var akkurat som før når vi kom kjørende over broen og bare hadde de siste hundre metrene opp til huset vårt igjen, var det likevel annerledes. Det fantes en avstand i det hjemlige da, som om det var kjent og nytt på samme tid. […] Etter noen timer var det borte. Da var alt som før. Det var der. Det omga meg på alle kanter. Det var min verden og mitt liv, men det var usynlig. Og det er «hjemme». Hjemme er det vi står så nær at vi ikke ser.

Og derfor er det så, at når det forferdelige nå var hendt hjemme, er det nettopp dette «hjemme» man kommer til å se tydeligere.

Men hva er det man ser? Man ser at det man trodde var et al Qaida-angrep, etterhvert viser seg å være utført av en «hjemmefra»: en med samme bakgrunn som Knausgård selv.

Det følger en lengre beskrivelse av Norge og av forholdet til det nasjonale: syttende mai, kulturarven, samlingen om det udiskutable, altomfattende. Den glade feiringen av den nasjonale tilhørighet var noe alle i Norge var felles om, uansett politisk ståsted. I barndommen handlet det om å få spise så mye is og pølse man ville. I gymnas- og studentårene ble perspektivet bredere og mer kritisk, men politisk og kunnskapsmessig bevisstgjøring endret ikke grunnleggende på det selvfølgelige i følelsen av nasjonal tilhørighet – en tilhørighet som omfattet, og ble omfattet av, alle.

Hvor er Avgrunnen?

Så langt, så godt. Meget godt. Når det blir problematisk, er når Knausgård snakker om avgrunnen:

Knausgård: Avgrunnen går ikke mellom det han mente og det vi mener. Avgrunnen går mellom det han mente og det han gjorde.

Gjør den virkelig det?

Jeg forstår hva Knausgård mener: mens den virkelighet og de forståelseshorisonter Mein Kampf utspiller seg i og iblant grunnleggende er oss fremmed, er Breiviks virkelighet kjent. Visse av hans argumenter kan mange av oss nikke gjenkjennende til (i hvert fall på overgripende nivå, à la «Ideologier hindrer oss fra å tenke selv»), og også når vi ikke kan det, er i det minste den virkelighet han beskriver og den beskrivelsen han gjør av den, kjent. Knausgård plukker frem noen punkter fra Breiviks manifest, og i en selvransakende gjennomgang kan han på punkt etter punkt avslutte: «Det har jeg også gjort.»

Knausgård: [Manifestet] er skrevet på vårt språk. På mitt språk. På ditt språk.
Han skriver at ideologier hindrer oss fra å tenke selv. Det er jeg enig i. Det har jeg selv sagt og skrevet mange ganger.
Han fordømmer det politisk korrekte. Det har jeg også gjort.
Han kritiserer en filosof som Adorno og en filosof som Derrida. Det har jeg også gjort.

Gjennomgangen kan jeg bare, og uten ironi, betegne som gripende, og parallellformuleringen om avgrunnen er flott, i betydningen «elegant og slagkraftig». Men er det riktig? Må man nødvendigvis finne en avgrunn? Og hvorfor skal den i så fall ligge mellom tanke og handling og ikke mellom ham og oss?

Demokrati og ytringsfrihet

Knausgård utvikler tankegangen videre på de to punktene, med utgangspunkt i demokrati og ytringsfrihet.

Knausgård: Demokrati betyr at alle stemmer er like mye verd. En innvandringsfiendtlig stemme er like mye verd som en innvandrervennlig.

Er det så enkelt? Jo, ideologisk sett – det er vanskelig å definere det representative demokrati på noen annen måte – men mener vi det? Mener vi det fortsatt, hvis vi erstatter den generelle «en innvandringsfiendtlig stemme» med «Anders B. Breiviks stemme»? Vil vi det? Og kan vi det, uten fullstendig å avskjære forbindelsen mellom Breiviks meninger og hans handlinger?

Den eneste måten å gjennomføre det prosjektet på, er å si at en ytring bare er ord. At vi gjerne må si hva som helst, bare vi ikke gjør noe med det.

Men tale er også handling. Ytringsfrihet er også en slags handlingsfrihet. Dermed er det nødvendig til en viss grad å underkaste ytringer noen av de samme bedømmelseskriterier som andre handlinger.

Knausgård uttrykker betenkeligheter i den retning:

Knausgård: Man kan ikke forby hat. […] Åpenhet betyr at alle skal kunne komme til orde – selv de som mener noe annet enn deg. Ja, selv de som er fulle av hat. Det er det som er ytringsfrihet. Vil man forby hatefulle ytringer, gjør man det fordi man er redd for at det skal spre seg. Og da er man styrt av redsel for redselen. Og man har ikke tillit til andres dømmekraft og integritet.

Men jeg vet ikke om han helt rammer poenget. Jeg har intet behov for å forby hatefulle ytringer. Men betrakter man ytringer som handlinger, kommer det ikke lenger til å handle kun om en svevende prinsippsak om universelle rettigheter.

Det betyr ikke at ytringsfriheten som prinsipp nødvendigvis må begrenses. En talehandling adskiller seg fra andre handlinger om ikke annet ved at den ikke har noen direkte fysiske konsekvenser. «If looks could kill …» heter det, og «if» er det avgjørende ordet. Men hva med ytringer som kan omsettes direke i en konkret handling som skader andre konkret («Jeg vil slå deg ihjel»)? Eller ytringer som har som direkte konsekvens en handling som skader andre konkret («Kulturmarxister er fiender av vårt samfunn og skal bekriges»)? Altså: hatefulle ytringer. Er de virkelig handlinger av samme type som ytringer som «Jeg respekterer deg» eller «Kurfyrsten har stjålet bøndenes jord»?

Ytringsfrihet og Lytteplikt

Det er kanskje en farlig vei å slå inn på – hva vet jeg. Men det trengs kanskje heller ikke. Det er andre ting ved Knausgårds argumentasjon som kan diskuteres i samme retning, uten å føre inn på de mer betente sider ved ytringsfrihetsdiskusjonen.

Han sier at «alle skal komme til orde». Men hvorfor skal de det? «Komme til orde» er langt større enn «ha lov til å ytre seg». Det innebærer at det ryddes plass i talerlisten, at forsamlingen vier ytringen oppmerksomhet. Men ytringsfrihet innebærer ikke en rett til å bli hørt, en plikt til å lytte.

Det er en interessant ubalanse i Knausgårds ordbruk: «innvandringsfiendtlig» og «innvandrervennlig». Vennlighet settes opp imot fiendtlighet, som om de var sammenligningsbare størrelser, holdninger som hver på sin måte kan gi karakter til en stemme, uten at det grunnleggende forandrer stemmens plass i det «spill» den inngår i.

Man kunne i stedet si: hva demokratiet har til oppgave, er å fordele de goder som oppstår i en gruppe takket være fellesskapet mellom alle medlemmer av gruppen, til alle gruppens medlemmer etter en fordelingsnøkkel gruppen er blitt enig om.

Nøkkelordet er «fellesskap», og kjernetanken er at det å delta i et fellesskap gir oss noen goder. Vi får dem automatisk, bare ved å delta i fellesskapet, og uansett hva vi ellers foretar oss.

Språket, for eksempel. Eller muligheten til spesialisering, så ikke alle må være jegere eller jordbrukere, men noen kan bli leger, og andre kan smøre pigmentert olje på oppspente tøystykker eller skrive bøker om sine liv.

«Vennlighet» kan sies å være et uttrykk for bevisstheten om verdien av dette fellesskapet. Men havner da ikke «fiendtlighet», som motsetning til «vennlighet», helt utenfor systemet?

Denne spenningen kommer – antakelig ubevisst – til uttrykk i den lille forandringen Knausgård gjør med det ordet som er felles for de to: «innvandrings-» blir til «innvandrer-». Den vennlige forholder seg til et individ, en innvandret person – den fiendtlige til et prinsipp: tanken om å åpne vårt fellesskap for inntrengere.

Jeg forplikter meg gjerne på å lytte til de stemmer som taler ut fra en aksept av grunnprinsippet om fellesskapets goder, men ikke nødvendigvis til stemmer som forkaster dette. En stemme som ikke ser seg selv som ufortjent, uverdig mottager av goder – dvs. goder som mottas uten at man først skal fortjene det gjennom egne handlinger eller bevise seg som verdig mottager, men alene fordi jeg, Knausgård, Achmed og alle andre inngår i samme gruppe – hvorfor skal jeg la en sånn stemme være med på å bestemme over mitt liv i denne gruppen? Hvorfor skal jeg ha tillit til denne stemmens «dømmekraft og integritet»? Et ytringsfrihetsbegrep som pålegger meg dette, er et misforstått frihetsbegrep.

Vi som ikke gjorde det

Knausgård tar opp denne tanken, og fortsetter:

Knausgård: Med rette [har man mistro til enkeltes dømmekraft og integritet], kunne man si: se hva som hendte på Utøya. Nei, vil jeg si: Det var ett menneske som gjorde det. Fem millioner mennesker gjorde det ikke.

Dette er ganske nøyaktig det samme jeg skrev i min første kommentar til Utøya-hendelsene. Jeg skrev om hvilken tynn ferniss sivilisasjonen er: det skal ikke mer enn én person til for å sette et helt samfunn på ende. Men når vi likevel kan leve fredelig det meste av tiden, er det ikke på grunn av en hard straffelov eller velfungerende terrorpakker, men fordi vi i utgangspunktet oppfører oss ordentlig. Vi gjør bare ikke sånt.

Men hvorfor var det nå, at de fem millioner ikke gjorde det? Det er jo riktig at det ligger en avgrunn mellom å gjøre det likevel, og ikke å gjøre det. Men hvis det er noen som helst sammenheng mellom Breiviks handlinger og hans meninger, og våre meninger ikke kan skilles grunnleggende fra hans — blir ikke det dypest sett å si at hvem som helst av oss også egentlig kunne gjort det, men bare tilfeldigvis lot være?

Jeg tror ikke det er Knausgårds mening, men her havner han farlig nær den patologisering som ellers har dominert kommentarene – etter at gjerningsmannen viste seg å være nordmann. Løsningen har blitt å betrakte Breivik som en gal mann. Som Amanda Brihed har uttrykt det: «Hudfargen forvandlet terroristen til en ensom galning».

Uten tvil er det noe galt i måten Breivik er skrudd sammen på, og Knausgårds vurdering av Breiviks fremtid er sikkert riktig:

Knausgård: Med [sine handlinger] tok han steget bort fra selve det menneskelige. I det øyelikket han tar steget tilbake – det vil si: innser hva det er han har gjort – vil han dø. Ikke noe menneske kan leve med det. Derfor lever han videre utenfor det menneskelige. Det vil si: i den verdenen hvor den andre ikke finnes.

Men det blir likevel for enkelt. Det mangler fortsatt en grunn til at det ikke er tilfeldig at de fem millioner andre ikke gjorde det.

Tekster uten «du» og ofre uten navn

For å finne denne grunnen, går Knausgård veien om Hitler. Knausgård, som er blitt berømt og beryktet først og fremst for sin selvbiografiske og -utleverende roman Min kamp, har tilbragt hele vinteren og våren med å lese sin boks tyske navnebror, Mein Kampf, og hans analyse av dette verket er strålende enkel:

Knausgård: Om jeg skulle beskrive Mein kampf i en setning ville det være at det er en bok uten et «du». Det er et «jeg» der, det er et «vi» der, og det er et «de» der, men det finnes ikke noe «du». Uten et slikt «du» kan «jeg»-et si hva som helst. «Jeg»-et er fullstendig ukorrigert. Det er ikke forpliktet overfor noe annet enn seg selv og sine egne ideer.

Likheten med Breiviks «manifest» er tydelig:

Knausgård: Begge tekstene har et paranoid verdensbilde. Begge tekstene er fulle av tanker fra hatefulle skrifter i samfunnets utkant, men også av tanker fra anerkjente kilder i dets midte. Ingen av «jeg»ene lar seg korrigere. Ingen av «jeg»ene tar hensyn. Og ingen av jegene forholder seg til noe «du».

Dette blir Knausgårds redningsplanke: Breivik mangler et «du», og det er derfor han har kunnet gjøre som han gjorde. Har man sett det unike lyset i et annet menneskes øyne, kan man ikke drepe det mennesket:

Knausgård: Et menneske som blir sett som det, kan ingen drepe. For å kunne drepe et menneske, må det individuelle og unike ved det mennesket oppheves.

Hvis det bare var sant. Det enkle moteksemplet er den såkalte crime passionel. Kanskje kan man avfeie denne innvendingen som en sofistisk formalitet, men også det som synes å være tanken bak – hvis vi bare kunne skape et samfunn der alle ble sett for det de var, av alle, ville ingen kunne rive over den forbindelse det naturlig vil skapes mellom et «jeg» og et «du» – faller i møte med virkeligheten. Det er en vakker tanke, men det blir den ikke riktig av.

Knausgård fortsetter i samme bane, igjen med det «du» som et navn og et ansikt gir. Fremhevelsen av navnet som bærende for vår identifikasjon med hendelsene er på mange måter et høydepunkt i Knausgårds sommerprat.

Knausgård: En annen hendelse jeg alltid kommer til å bære med meg, var fra gudstjenesten, da Stoltenberg holdt sin tale. Han nevnte et navn, og opp fra benkeradene steg et skrik, så fortvilet at det var som om det bar med seg all verdens fortvilelse. Men det var ikke når tragedien ble nevnt, at det kom. Det var ikke når ofrene ble nevnt, at det kom. Det kom når det bestemte navnet ble nevnt. De kjente ham – det var derfor. De opplevde plutselig hva det var de hadde mistet. Slik fikk vi også oppleve det.

Det er godt sett, og hans beskrivelse av episoden er dypt rørende. Men igjen dukker det opp problematiske formuleringer så snart beskrivelsen føres til en konklusjon:

Knausgård: Snart vil vi referere til det som hendte med en fast vending. Vi vil kalle det «Utøya-tragedien» eller «Utøya-massakren». Og i det vil det for alle ligge noe forerdelig. Men det navnet vi som ikke var direkte berørte vil huske, er navnet til ugjerningsmannen. […] For at vi skal forstå hva som hendte behøver vi bare ett navn og ett ansikt: det hendte deg.

Knausgård nevner selv nazistenes jødeutryddelse som eksempel: de drepte er tall – gjerningsmennene har navn som vi kjenner.

Igjen finnes det enkle moteksempel. Vi kjenner mange navn på ofrene i Shoah. Vi kan nevne ett: Anne Frank. Der kjenner vi også en historie, som gjør identifikasjonen mer umiddelbar.

Men vi kan også nevne Dawid Anielewicz, som jeg ikke ante eksisterte før jeg fant ham gjennom en google-søkning. Nå kjenner jeg ham litt bedre: jeg vet at han var kjøpmann i Modrejow i Polen (en by jeg ikke har hørt om før nå), at han hadde en kone som het Sara, at han var født i 1891, og at han døde i Auschwitz.

Nå som jeg kjenner hans navn og rudimenter av historien, har jeg bedre mulighet for å identifisere meg med ham og se ham som et «du» jeg er forbundet med – jeg har også en kone, jeg kjenner også en kjøpmann, jeg er også redd for at noen av mine nære eller jeg selv skal dø en grusom død – men forstår jeg hva som hendte av den grunn?

Knausgårds poeng er jo godt: har man et ansikt eller et navn foran seg, har man automatisk et «du» – det «du» som både Hitler og Breivik manglet. Med et «du» blir det vanskeligere å skjerme personen av fra mitt «hjemme». Men jeg kan ikke si at jeg forstår verken hendelsen som sådan eller avgrunnen mellom de fem millioner og den ene bedre bare fordi det er kommet et navn på.

Knausgårds kraftige fokusering på  «du» slår feil av samme grunn som Breiviks fokus på «jeg» gjorde det: de understreker begge individet som det fundamentale. Jeg vet ikke om det er typisk for Knausgård også som forfatter. En god venn og klok mann, Eirik Befring, som ikke kan fordra Knausgård, har i hvert fall sagt: «Han er uinteressant. Skriver bare om sin egen navle, og det er en kjedelig navle.”

Knausgård sier det faktisk uttrykkelig:

Knausgård: Virkeligheten er det vi kan ta og føle på. Det finnes ingen menneskehet, det finnes bare mennesker.

Men han synes også å være klar over at det er feil, eller i hvert fall uinteressant:

Knausgård: Hitler leste alt han kom over, men befant seg utenfor samfunnet, det var ikke noe som knyttet ham til det. Han var ingen, og når man er ingen, er man død, og når man er død, kan man gjøre hva som helst.

Det er også problemet med Breivik: ikke at han ikke forholder seg til et «du», men at han ikke forholder seg til et «vi» som ligger utenfor hans kontroll, og til at han har fått sin plass i dette «vi» som ufortjent gave.

En Byrde, Dyr og Umistelig

«Et menneske som blir sett som det, kan ingen drepe,» sier Knausgård. I formuleringen høres gjenklangen av en tidligere formulering, fra et dikt med en like selvfølgelig plass i den norske kanon som nasjonalsangen og Peer Gynt: Nordahl Griegs Til Ungdommen, skrevet i 1936 (og som ungdommene som svømmende flyktet fra Utøya etter sigende sang til hverandre for å gi hverandre støtte):

Den som med høyre hånd bærer en byrde,
Dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Tilsynelatende sier de omtrent det samme: den som har båret et barn på armen, sett det som et individ, hatt omsorg for det, sett det som et «du».

Men det er bare ikke det Nordahl Grieg snakker om. Den byrde han viser til, er langt større: det er skjønnheten, varmen, løftet fra bror til bror, den med drøm berikede historiske bevissthet, menneskeverdet, livet — det liv, det solskinn, det brød og den ånd som eies av alle. Fellesskapets byrde — det er et vern mot vold som vil noe.

Kardemommeloven og Norge

Det var tross alt mye å glede seg over i dagene etter attentatene. Samholdet, den storslagne, envise fastholdelse av at vi skal møte hatet ikke med hat men med mer fellesskap. Til og med reaksjonene fra høyresiden – åpenheten for å erkjenne at det nok kanskje ikke var helt bra, den måten vi har snakket om dette på. Jens Stoltenberg viste seg som en statsleder av format, ikke minst fordi han forente et ideologisk standpunkt med en personlig, individuell tone, slik at ideologien her nettopp ikke hindrer oss i å tenke selv, fordi den ikke skjuler men fremhever det «jeg» som bærer den.

Reaksjonene var gledelige, men ikke overraskende. For meg var de selvfølgelige – de var en del av «hjemme»: det som er så nært at man ikke ser det. Og for en sjelden gangs skyld har jeg måttet akseptere det: jeg er stolt av å være norsk.

Man blir ikke nødvendigvis klokere bare fordi det har skjedd noe forferdelig hjemme, men man får i hvert fall en mulighet: til å reflektere over det man i et glimt får øye på som i det daglige er usynlig. Jeg er allergisk mot mange av de uttrykk som den «snille» norske nasjonalismen tar seg – og en del av dem har vist seg også i denne omgang: den selvforherligende begeistringen over at hele verden synes vi takler det så godt – men når dette «hjemme» nå er blitt trukket frem fra usynligheten, er jeg glad for å komme fra en bakgrunn som med selvfølgelighet gir reaksjoner som disse.

Jeg er glad for at det var Jens Stoltenberg og ikke George W. Bush som var talerør for vår felles historie. Men det kunne heller ikke ha vært annerledes: en Bush-retorikk ville falt platt til jorden. Stoltenberg gjorde ikke annet enn – på fornemste vis – å kanalisere og fremheve den reaksjon vi alle har i ryggraden.

Hvor lenge bevissthetsglimtet varer, og hva som kommer etterpå, får vise seg. Men jeg tror ikke nødvendigvis det blir business as usual når det har gått noen måneder. Jeg tror på muligheten for at en hendelse som «Utøya-katastrofen» kan omforme vår virkelighet – til det bedre. For de historier vi forteller, skaper den virkelighet vi forteller om og den virkelighetsforståelse vi former oss. Når den historie som er blitt fortalt, er så sterk og så god som i dette tilfelle, er det mulig at den virkelighet som kommer ut av det også kan bli bedre og sterkere.

Knausgård beskriver i sin sommerprat noen av de tingene som har formet dette «vi» som er kommet frem i denne historien, den norske folkesjel, om man så vil. Jeg ville lagt til én tekst: Thorbjørn Egners Kardemommelov:

Man skal ikke plage andre,
man skal være grei og snill,
og forøvrig kan man gjøre som man vil.

Det er naivt, det er enkelt og det er stort – universelt. Og det er ur-norsk, i ordets beste forstand.

God sommer.

Four Simple Facts

Whenever I’ve been concerned, these past few weeks, about the future of Egypt, Libya, Tunis, and the other countries where the people (the People? which people? — Sorry, just a digression) have been revolting;

about why the revolters are chanting “Allah’u akbar”;

about what is true and what is not about Al-Qaida and the Muslim Brotherhood standing in the shadows and controlling the whole thing;

about what would happen if this were actually the case;

about a host of questions along the same lines — I’ve quietly sat down and gone through the following simple facts:

1. Most or all major conflicts in the world since the WWII have been played out in areas with substantial oil resources.

2. “Democracy” — despite the almost religious ring the word has in the mouths of certain Western leaders — is not an obvious, natural system which guarantees the freedom, wellbeing, and empowerment of all citizens.

3. There is no reason to be surprised that some people (hm… there’s that “people” again. Wonder who’s hiding behind it this time. Sorry — digressing again.) may express suspicion, spite, distrust, hatred, anger towards the Western world and any of its symbols of faith, such as, e.g., “democracy”. But that does not mean that people wouldn’t want to govern themselves. As Richard Pithouse points out in the Pambazuka News:

The Europe of colonialism, slavery and genocide has no claim to moral leadership in this world. The Europe that backed the Mubarak dictatorship for thirty years and the Ben Ali dictatorship for twenty-three years has no claim to moral leadership in this world. […]

Any serious commitment to democracy has to reject the moral and political authority of Europe and the United States of America. […]

Anyone who says that anyone else isn’t yet ready for democracy is no democrat.

4. Oppression may benefit many others than the actual oppressor, and the end of oppression may be disadvantageous for many others than the fallen despot, and for many reasons. Apparently, both Al-Qaida and Israel are concerned about the current events.

When I’ve considered these four simple facts, … well, I can’t say that I’m not as concerned anymore. But I’m far less afraid of the islamists than of whatever the USA and the oil lobby may come up with in terms of safe-keeping measures to guarantee “democracy”, “universal (i.e. Western) values”, and, uh, the safe flow of oil.

As Pink Floyd put it: “Get your filthy hands off my desert”. In the current situation, that’s probably more a vain hope than something that can actually be a reality, but it’s my democratic right to hope, right?

(I’m still curious why they are chanting “allah’u akbar”, though…)

Update:

I found out. It’s equivalent to those American propaganda movies for militant Christian fundamentalism, where people — often portrayed in combat, fierce, desperate but unyielding — shout: “Oh my God!” or “Jesus Christ!” all the time. Platoon, Black Hawk Down, or whatever they’re all called.

In other words: it functions as a general exclamation, usually associated with joy or sorrow, or some other stressful situation — without any specific religious meaning, and definitely not as a sign of islamism.

So now I know. (Thanks, Amal. :)

Bliss, understanding, and power

Ten points to those who know which important document the following quotation comes from:

If one group of people wears white clothes in mourning and another group puts on black, the sentiment of each group will be adjusted according to these two colours, i.e., one group rejects the black colour on such an occasion while the other one prefers it, and vice versa.

Such a sentiment leaves its physical effect on the cells as well as on the genes in the body. This adaptation will be transmitted by inheritance. The inheritors automatically reject the colour rejected by the legator as a result of inheriting the sentiment of their legator.

Consequently, people are only harmonious with their own arts and heritage. They are not harmonious with the arts of others because of heredity, even though those people, who differ in heritage, speak a single common language.

The emphasis is mine. And — should anyone have any doubt — the emphasis is made in order to point out not the most brilliant passages but the most amusing ones.

Why this post?

I have two reasons for this post, other than sharing the hilarious ignorance of a powerful thinker.

The Challenge of Communication

The first is that out of the witless crap in the previous paragraphs, comes the following, which is actually a conclusion I can pretty much put my name to, concerning the challenge of learning and communication — in this case, between different cultural groups, but the argument applies to any appropriation of other people’s thought, including music and the arts:

To learn a single language is not the problem, and to understand others’ arts as a result of learning their language is also not the problem.

The problem is the impossibility of a real intuitional adaptation to the language of others.

Between Stupidity and Insight

The second reason is that the book from which the quotations are taken — which by the way is a book not without its importance in the world these days — are full of these: nonsense leading to fully valid observations, or surprisingly clear-sighted analysis leading to utterly delusional conclusions.

Since the author is a man of power, this might lead to a consideration of the complicated relationship between wisdom, reality, power, change, abuse, injustice, and our shared responsibility.

So — who is the author?

Update:

OK, so it wasn’t really that hard. The excepts are from Moammar Qadhafi’s Green Book, written in the late 1970s, and compulsory reading for Libyans ever since. I post it here, in a prettified pdf-version, for two reasons:

(1) It’s better to read it yourself (and then figure out it’s crap) than to be told — perhaps by someone with an agenda — that it’s crap and that the author is a village idiot;

and

(2) It’s better to read it in a format that is pleasing than in one that isn’t.

So here you go: Qadhafi’s Green Book

“Why don’t you also block …?”

I receive a lot of suggestions of other countries to boycott. Turkey, North Korea, Sudan, etc. So why don’t I also block them?
1. This is not a crusade against every injustice in the world. It is a contribution to the cultural boycott of Israel because of its treatment of Gaza and the Palestinians, as explained previously. That other regimes are also corrupt, racist, and oppressive should not be used as an argument against such a reaction, or to alleviate the burden of guilt of the Israeli regime.
2. Different issues call for different means. I have very few visitors from any of the countries that have been suggested. I have severe doubts that anyone in Somalia would even notice it if they were blocked from a site about Bob Dylan.
3. Quite a few have voiced concern for the many Dylan fans in Israel who are against the current state of affairs and who are now said — erroneously, it should be added — to be deprieved of the opportunity to sing Masters of War in protest against Netanyahu, and quite a few Israeli Dylan fans have called me a hypocritical asshole, but none, as far as I remember, have combined the two: the outcries of injustice towards the good Israeli Dylan fans have come from people who have no interest whatsover in Dylan and his music, not from those who want to use Dylan songs against the regime.
It is my hope that for those unfortunate few, the solidarity with the oppressed will be greater than the inconvenience of being barred from the site, just as it was for the few white anti-apartheid authors in South Africa who because of the boycott were deprieved of the contact with the western culture to which they felt themselves to belong.

Update: I came across this article by Lawrence Davidson, Professor of history at West Chester University, who lines up the arguments for and against a boycott much better than I could ever do.

*

The comments to this post are being moderated. I will not let through posts with the sole or main purpose (1) to tell me that I’m an idiot (no need to restate the obvious), or (2) to duplicate any of the “facts” in the comments to the previous post.

Anti-Hamas

I thought I was going to take a break from this now, but there is one more thing I need to state more clearly, and thanks to all who have reminded me of this (and I’m not being sarcastic here):

Everything I’ve said about truth, propaganda, and predetermined morals could and should be used against the Hamas, as well as against simplistic, populist slogan truths from the Left. I’ve always been uncomfortable — to say the least — with banners and flags, of any colour or political orientation, because they by nature simplify a message and transform it into the same kind of Truth as I polemicize against in my previous post. I prefer a reasoned discussion where arguments are allowed to meet, and in this respect, the Left in the west are just as culpable as anyone else. I happen to think that the underlying analysis is stronger on the left side, but when it comes to presenting it, there is still a lot to be desired.

If I appear to be insensitive to fact, or even to censor it through unfair moderation of comments, this is again for the same reason: I simply don’t have time to respond to all the comments in the way I would like (and I’ve learned over these past days that I have to weigh my words very carefully — more carefully than I’ve done so far — and weighing words takes a helluvalotof time). I don’t either have time to read all the links and watch all the youtube videos I’ve been sent. That doesn’t mean I don’t care. The character of the comments as a whole is still of such a kind that it requires moderation, and for the time being, it is on hold — my apologies to those who feel they have been silenced.

What I polemicise against is not fact and the willingness to work towards finding out what actually happened, but against the uncritical acceptance of one truth as the only possible. This was the overwhelming and unexpected impression I got from all the mails I received in the first few days, but my criticism goes just as much in the other direction.

I’m deeply concerned with the islamist elements in the IHH and the ties to the BBP. I’m also aware that the events are being used and abused in destructive ways e.g. in Turkey. I’m disillusioned by the uncritical willingness of the Left to embrace elements and actions that should have been opposed; just because they too are against the common Greater Enemy doesn’t make them more acceptable. This was the case in the events surrounding the Cartoon crisis, and I also think the various leftist and humanitarian organizations that took part in the flotilla ought to have chosen their friends more wisely. Even the Left — or rather: especially the left — should be more clear and outspoken against islamist tendencies: they are not just uneasy but bad bed-fellows.

All this weakens the efficaciousness of the Flotilla. However, it does not lessen the need to do something about the situation in Gaza and the responsibility of Israel in this matter.  Lifting the naval blockade entirely may not be the solution at the moment; if Mahmoud Abbas says that this would play into the hands of Hamas and strengthen them, that’s an opinion I respect. What he is saying is not that everything is fine as it is, though. The siege should be eased, border crossings should be opened, more goods should be allowed in, etc., everything in ways that can’t be construed as a victory for Hamas.

Edit: According to Chief PLO negotiator Saeb Ereket, who accompanied Abbas on his US visit, the report that Abbas was in favour of a continued blockade is “yet another disinformation attempt aimed at distorting facts and deflecting Israel’s responsibility to end the illegal and inhuman siege on Gaza.” I don’t know what game Abbas is playing; I don’t know what was actually said during that meeting.

This should be the main objective: to get to a situation where Gaza is controlled neither by Hamas nor by Israel, so that living conditions can be improved for the inhabitants of Gaza.

My stance still remains, that Israel, as the stronger power, has the greater responsibility, and that the current policy is not the way to honour that responsibility. As Desmond Tutu has said: “If you are neutral in situations of injustice, you have chosen the side of the oppressor.” This is equally true whether one sees Hamas or Israel in the oppressor’s position.

*

The comments to this post are being moderated. I will not let through posts with the sole or main purpose (1) to tell me that I’m an idiot (no need to restate the obvious), or (2) to duplicate any of the “facts” in the comments to the previous post.

Cultural Boycott – some reflections

A week ago, I started my cultural boycott of Israel, in direct response to, but not caused only by, the events surrounding the murders (or war crimes) on the Freedom Flotilla. These are some reflections on the boycott itself and on the reactions it has caused.

What is a cultural boycott, and is it fair?

I consider my blockade as part of a cultural boycott of the same kind as that against South Africa in the 80s. As such it is a gesture which some people will feel is hurting them unjustly.

On an individual level, that is entirely true: why should all the good-hearted, friendly citizens of Israel, those who have never voted for Netanyahu and who are against the blockade of Gaza and feel sorry for the citizens of Gaza – why should they be punished for the transgressions of their Government and the IDF?

But this misses the fundamental character of a cultural boycott: Unlike trade embargos or disinvestment it is not meant to hurt the economy, or to pressurize or punish individuals through the means of market economy (“we have something you need, but we won’t give it to you”). Rather, it is a symbolic gesture, aimed to send a signal: “judging by your behaviour, as a group, by watching the actions of the people you are represented by, we can’t regard you as decent people. We can do without that contact. It’s up to you to give us a reason to want talk with you.”

This is the perspective in which I see the boycott: as an explicit act of non-communication. The way you let yourselves be represented as a collective (and, I must add, present and re-present yourselves, again and again) I don’t want to talk with you, just as I didn’t want to help the schoolyard bully with his homework, even when he hadn’t done anything to me directly.

It has been said that a boycott of this kind is based on a fundamental trust in the people one wants to reach and influence. The comparison with South Africa is illustrative: the apartheid rulers were – or wanted to be – an integrated part of international society, and they wanted to be seen as decent people, by themselves and others. That’s why the boycott worked.

As far as I can tell, the same can be said about the people of Israel: they want to be met as decent people. I hope that’s true.

Reactions from Israelis

So far, I’ve received lots of emails from Israeli citizens in response to the boycott. It has been a depressing read.

There are two trends in these mails.

First, there is the hoard of mails with the main or – usually – only message: “go fuck with dogs you mother faker”, “you are a pig and a dog”, “your children will be sick”, “ISRAELRAPEDYOURASS”, “Go to the hell, idiot!!!”, “Good day to you, Adolf”, “bloody antichrist” (which I found oddly amusing, coming from Israel. Could have been a Christian Israeli, of course), and “you nazi pig. we know where you live”. These are exact quotations, and just a small selection

A large portion of them also seem to know exactly how much – or should I say: how little – I know about the true situation, that I only know what I’ve seen on CNN and other brainwashed media.

Quite a few tell me – openly or indirectly – that the reactions against Israel in general and the boycott in specific are anti-semitic, that the boycott is a hostile assault or even an act of violence.

Apart from that, I’ve received exactly one mail from an Israeli who supports the boycott, and exactly one blog comment from an Israeli who disagrees strongly withe me but still supports the boycott. Other than those two, not a single person so far has in any way acknowledged that Israel has done anything that is worth reacting to (at least without [qua|nul]lifying it with one of the two continuations: “…but we were right!”, or “…but others are just as bad.”).

Secondly, almost without exception, every single mail I have received has offered to educate me about the Truth, taking for granted that I only know what the pro-Palestinian media have fed me and the rest of the world, and that not a word of it is true.

This extreme focus on One Single, Indivisible and Indisputable Truth is so universal in the pool of messages that it looks like an obsession.

If there is only room for one Truth of this kind in one’s world, it must be difficult to accept any statement which conflicts with the truth one has accepted. Hence the notions that “We are Right, everyone else is Wrong”, and, consequently: “The whole world is against us”, that usually accompany the lessons in Truth (if not in these exact words).

This, and not the unbridled hatred that pours off of a lot of the mails, is the most depressing part of the reading experience. It’s so consistent that it’s scary: I’ve been met with hundreds of mouths lip-syncing different words to the same track. The intros vary from “get the facts right, you asshole” to “I can understand your anger, but let me tell you how it really is”, but the song is the same in mail after mail:

The ’so called humanitarian workers’ on the Freedom Flotilla were terrorists (which is proven by a picture showing one of them holding a knife) and Israel had the right to do what it did (forgetting that, no, according to international agreements, Israel did not have the right to do what it did: it was “an illegal act of war”); there is no need for humanitarian aid in Gaza (proven by a certain Gaza Restaurant Menu, by pictures of fruit stands in Gaza marketplaces, and by reference to how many trucks of goods Israel sends or lets through every day).

So what is truth, then? And what is a fact?

This is not the place to go into that whole question, neither the philosophical aspects nor the practical ones. (But let me mention that I’ve spent some time in my academic life discussing the question “If history is a construction (and it is hard to argue otherwise), why do facts matter?”, with the explicit goal of arguing that Holocaust denial is not only stupid and immoral, but also destructive, even for those of us who are fortunate not to have first- or second-hand knowledge of the events that are being denied.)

With remarkable consistency, the “Truth” that I’ve been offered is either of a propagandistic or rhetorical nature, or strongly open to interpretation, which a priori defies the notion of an undisputable Truth. Here are some recurring ways in which Truth is revealed:

Pictures.

A picture can lie more than a thousand words. The media know that, and so does every governmental propaganda machine in the world. What is not in the picture? What are the circumstances of the picture? Is it at all genuine? I once took two pictures of a lecture hall, one showing it to be near-empty, the other crammed with people. All it took was a different angle.

Experience.

“Have you ever been to Israel? Didn’t think so.” “Since you do not live in threat all your life, you do not deserve to speak out loud.”

If that’s your opinion, then so be it. I don’t see any reason in such a standpoint, and I choose to disregard it. As Rohan phrased it in one of the comments: “Would I have need to have been in Germany in 1938 to condemn Kristall night?”

Words.

A lot can be done with words – they are powerful tools. There is a huge difference between a peace activist and a so-called peace activist; this so-called peace activist may have donated to a so-called ’charity’ organization with ’alleged’ ties to Hamas, and is thus a muslim fundamentalist terrorist, and voilà: a flotilla of peace activists is transformed into an armada of terrorists. And what do terrorists carry on their ships, if not weapons and ill intentions?

All this is done with words, quite innocent little changes, a seed of suspicion sowed here (’alleged’, ’so-called’), a quick generalization there, and suddenly a ludicrous statement such as “The fact that only 9 Jihad activists [were killed] is proof to the IDF soldiers’ restraint”, acquires a shade of the reasonable (and to some, it parades as the Truth).

An example

I’m not going to go through the whole arsenal of rhetorics, but limit myself to the question of the legality of the Israeli interception, as an example.

  • What is the status of the conflict between Israel and Gaza/Hamas? Is it what the lawyers call an IAC (“International Armed Conflict”), or is it a NIAC (“Non-International Armed Conflict”)?
  • Does it matter for the the legality of the actions if it is an IAC or a NIAC?
  • Is Gaza occupied by Israel or not?
  • Is the blockade of Gaza legal or not?
  • Can a blockade, if legal, be enforced in international waters?

    • The general agreement among experts in international law is that the conflict is a NIAC, because Israel has never declared war on Gaza (To do that, it would have to recognize Gaza as a state, in which case the Geneva Convention would apply, which ironically would have sharpened the demands on how Israel treats both the civilian population of Gaza and the Palestinian prisoners, and improved the conditions for both).

    Furthermore, that this distinction matters, since the regulations in the various naval war agreements (none of which, as far as I’ve been able to check it, Israel have signed) about intercepting ships apply only to nations at war, engaged in an IAC.

    Furthermore, that Gaza is de facto occupied; this is not determined by the physical presence of soldiers, but by the actual control over the area and its inhabitants.

    Furthermore, that for a blockade to be legal, it must be determined as legal by the UN Security Council under Section 42. This is not the case: the blockade of Gaza is unilateral, undisclosed, and – as far as merchants have been able to infer from the goods that have been denied into the region – encompasses items (sage, vinegar, etc.) which under no circumstance can be considered as contraband, but which make the blockade serve as a collective punishment — explicitly regulated aginst in the various regulations. For ths and other reasons, the blockade has never been accepted by the UN.

    Lastly, the right to blockade does not extend to international waters, where any vessel can travel freely. Craig Murray, former UK Ambassador, sums it up concisely:

    Because the incident took place on the high seas does not mean however that international law is the only applicable law. The Law of the Sea is quite plain that, when an incident takes place on a ship on the high seas (outside anybody’s territorial waters) the applicable law is that of the flag state of the ship on which the incident occurred. In legal terms, the Turkish ship was Turkish territory.

    There are therefore two clear legal possibilities.

    Possibility one is that the Israeli commandos were acting on behalf of the government of Israel in killing the activists on the ships. In that case Israel is in a position of war with Turkey, and the act falls under international jurisdiction as a war crime.

    Possibility two is that, if the killings were not authorised Israeli military action, they were acts of murder under Turkish jurisdiction. If Israel does not consider itself in a position of war with Turkey, then it must hand over the commandos involved for trial in Turkey under Turkish law.

    Now, it is possible to come to the opposite conclusion and construe the blockade of Gaza as a legal act of warfare, to cut-and-paste from different naval war agreements (none of which Israel has signed) to legitimize the interception and the use of violence, etc.

    None of the versions are the Truth. “Fact” is simply not a relevant term in this matter. Interpretation is not just a possibility but a necessity.

    Interpretation is not about twisting and turning the truth, corrupting facts; it’s about exposing your own facts to those of other people. I.e. to interact with other interpretations.

    If you think the sun is yellow, but the whole world says: “The sun’s not yellow, it’s chicken,” you have three options: you can say “The whole world has gone mad!”, you can say “The whole world is lying!”, or you can ask yourself: “What do all those people mean by that?” and then ask the world the same question. In either case, it would be wise not to put too much hope in communication with that other world if you keep insisting that the sun is yellow, even though that’s how it looks to you.

    Besides, the world is not denying that the sun is yellow. The Gaza/Flotilla issue is not a matter of denying the obvious. It’s about different interpretations, against different standards.

    Judging and communicating

    I don’t suggest that every citizen of Israel should roll over and play dead and surrender all their power to any bypasser, or some kind of pseudo-leftist, emotional crap like that – I’m fully aware that that’s not how things work.

    But it would pay off to be aware that the twisting of truth (presented as The Truth) and bending of rules that the international community to an increasing degree perceives in the leaders you (and I’m speaking to the Israelis now) are represented by, makes you all, as a group, come through as a bunch of liars, to put it bluntly.

    But even more importantly, the outside world sees you making decisions of a kind which can only be legitimized by a standard of ethics and morals which is predetermined: which starts out with a fixed scale of valuation of people: that some people by default have greater rights than others. That’s a standard which is detestable to me, whether it is grounded in a racist ideology, such as the German nazis, or in a self-imposed division into Us and Them, Good and Evil, True and False, as I perceive behind the automatic accusations of antisemitism/-zionism that erupt every time anyone criticizes anything Israel does.

    Dylanchords is all about communication, about the empowering potential of music and language, the means that are available to all human beings of empowerment and growth through cultural interaction. Music and poetry are stylized ways of handling the patterns of tension and relief, of bodily reactions and physical encounter. Through these means, we can extend the possible world, for ourselves and for others.

    Now, this is serious business: exposing other people to a transformed world calls for righteousness and honesty from both the giver (in my case: Dylan and, concerning the website, myself) and the receiver (myself, the visitors). There is an individual responsibility in there, of safeguarding and cultivating that will to empower the other and thereby gain in strength oneself.

    I know of few regimes since apartheid South Africa that have combined physical power with a dishonest use of language to the degree that Israel’s rulers do and have done for as long as I can remember. When I have to put up with their patent lies (the ’Gaza Restaurant Menu’, for example), their immoral rhetoric and their consistent abuse of logical fallacies, in their official statements, in news reports, in blog commentaries, in private mails, etc., they are distorting the language I use and through which I perceive the world. That’s a game I don’t want to play in: I don’t want to communicate with people who – either directly or indirectly through the people they have elected and, judging from the responses so far, wholeheartedly support – are polluting and corrupting language.

    Friendly advice

    Many have asked me: “Well, Dr. Adolf Smartass, tell us, what should we do then?” I sense a sarcastic undertone the way the question is formulated, but nevertheless:

    1. Stop looking at the world in black and white.
    2. Stop equating truth with right.
    3. Stop arguing for the lesser evil. Remember that, as Hannah Arendt said, “those who choose the lesser evil very quickly forget that they choose evil.”
    4. Stop assuming that anyone who disagrees with you is against you.
    5. Stop calling anyone who disagrees with you an “antisemite”, “pig”, “dog”, “nazi”, “Hitler”, “Goebbels”, etc. If the “Antisemite” card is played every time someone criticizes something Israel has done, it looses its force, also in the situations when it should be played. Yes, there are antisemitic traits in some of the Hamas documents, and there is a lot of it in populist propaganda in muslim countries and elsewhere, but that doesn’t mean that everything the Hamas says is antisemitic, nor that every criticism of Israel by definition is a cancerous outgrowth of an antisemitic ideology.
    6. You have a great cultural heritage. Don’t waste that on self-pity and anger.

    We are what we do, and should be judged by that. It’s not the other way around: that we can do according to what we are judged – by ourselves or others – to be.

    *

    Note: The comments to this post will be moderated. I will not let through posts with the sole or main purpose (1) to tell me that I’m an idiot (no need to restate the obvious), or (2) to duplicate any of the “facts” in the comments to the previous post.

    Neighbourhood Bully indeed

    I’m too enraged to write anything coherent, but beginning yesterday, I’m running my own private boycott of the state of Israel and anything/-one associated with it, and I urge everyone to do the same.

    A fascist, belligerent regime is not justifiable by any past, no matter how cruel and injust it has been. A rotten childhood does not justify being an asshole.

    At the same time, I lament my own belated reaction: why is it that Israel may kill thousands of semi-dark-skinned Achmeds and Muhammeds without anyone raising a brow, but when a couple of Swedish authors are drawn physically into the firing line, the world gets on its feet?

    It’s sickening.

    Update: When news of the cultural boycott was publicized on an Israeli news site, the comment section virtually exploded. I decided that it was probably a good idea to turn off automatic publication of comments. I’ve now gone through the whole thing, and decided to let it all through. It’s not pretty, but quite interesting.


    One correction of terminology: In one of the comments, I refer to the soldiers who boarded the Flotilla as “pirates”. I’ve learned that piracy is not the correct term, since that only applies to civilians acting on their own behalf. Since this was a nation’s armed forces, who acted on behalf of their country, the correct term is “an illegal act of war”. Changing the terminology may change the associations the words bring with them, but it does not change the contents of the statement.

    “Say Only That Which You Have Figured Out Yourself”

    These are the words of Thomas Blachman, the guy who has divided more water in Denmark than anyone since Moses (not that Moses was active in Denmark, but you know what I mean), the judge in Danish X Factor who according to some is a sadist who takes delight in sending aspiring stars home to their teenage rooms crying, according to others — yours truly included — a voice who actually has managed to say something important about culture in these Modern Times. In this case, it is from his book, The Colossal Human (p. 15).

    Thomas Blachman - The first man to know everything again?

    Anyway,

    “Say Only That Which You Have Figured Out Yourself”.

    Hm.

    Is he a utopian, is he just out there to provoke, or is he plain stupid? What kind of an ideal is that, in these Modern Times when everything has already been figured out a long time ago, and when it takes at least a degreen in quantum mechanics and a super-advanced wheelchair to even start trying to understand even the questions that need to be asked to figure out that which still remains, let alone figure them out? And when there’s no need to figure out anything oneself, because wikipedia is always two clicks away? Is he calling for complete silence from the rest of us?

    On the contrary, and I think he’s right.

    But I think he’s right not only for the reasons he gives:

    Because if everything I say has already been said before, who is then speaking? My parents? Their parents?

    Seen in this light, his statement is a protest against the postmodern state, the quotation society, where even the attempts at true originality is abandoned because everything has already been said; where the closest we can ever get is to piece together the quotations in new and — hopefully — interesting ways.

    Seen in this light, it is a call to arms against the fear of originality: if you don’t even try, there is no way to tell if what you had meant to say really was original, the spark of genius which, against all odds, had let you figure out something new. Be brave — fight the odds.

    This is a valid and necessary opposition. But the statement could be taken in another direction too:

    Athanasius Kircher -- the last man who knew everything

    Thomas Young -- the last man who knew everything

    OK, there is a fair chance that everything I have to say has already been said before, in one way or another. There is such an immense wealth of information out there, texts, opinions, blogs, databases, journals, etc., that if I were to check if anyone has said what I wanted to say, I would never get around to even saying it. I have some times suggested a five-year ban on writing and publishing, to give us a chance to catch up, but even if we extended that to ten or twenty years, it would still just be a piss in the Pacific (as my teacher used to say; wonder who said it before him?). The last man who knew everything died a long time ago, whether we think it was Athanasius Kircher (1601/2–1680) or Thomas Young (1773–1829).

    But if that is my predicament, it is also yours, the reader’s: the chances that whoever reads what I write knows exactly that particular article which I happen to have copied (without knowing it because I haven’t read it), are so slim that it might as well be disregarded. In a certain sense, everything is new to discover again, so let’s get started.

    What distinguishes this from the post-modern “rearranging the quotations” model is that the quotations — which they most probably are — are not treated as quotations but as new, because to the individual reader, it most likely is new: not necessarily new knowledge, objectively speaking, but at least new statements, nevermind if they have been made before.

    In other words: consider what is being said not primarily as information, but as action — communication as an act of human interaction, not as a transferral of knowledge. Or, to use a different image (which I hereby use for the first time, to my knowledge and presumably to yours): as sex, not in the sense of transferring information like a sperm to an egg, but in the sense of cuddling, enjoying someone’s company, body, and mind.

    Even an expert in the same field as mine would have a different background, different reasons to say what he says, different ways of saying it. Hearing our different versions of the same information would still be to meet two different persons, witness two different realizations of being human, expressions of humanity. They are revealing, not so much in what they say as in how and why: here’s another person who is saying something — why is he doing that? why does he keep using “red” as an example? Which records did he listen to when he was sixteen?
    Etc.

    Then there’s always the thin line which separates bold greatness from trivial platitudes. Perhaps we don’t need hoards of people who have figured out for themselves that the world is round and are dying to tell the world about it. Or perhaps we do? Rather than hoards of people who don’t? Discovering that the world is round is a wonderful thing to do, even though Columbus has done it already. Too wonderful to be done once (and) for all.

    Confessions of a Class Traitor

    “Sitting there, drink in hand, separated from the plebs by a heavy curtain, and with servile maidens swirling around me at my slightest wink, I could feel every nerve in my body politic screaming: ‘It wasn’t my fault! It’s a mistake! I’m not like this!’ But what could I do…?”

    Continue reading Confessions of a Class Traitor

    Luciano

    “Well I really wasn’t such a Johnny Ace fan,
    But I felt bad all the same”

    I don’t think any death in the classical world could have touched me as much as this one, without there being any specific reason for being touched, since I wasn’t really into this particular kind of popular hawling of opera into the marketplace. Strange.

    Perhaps it’s just that he was a great singer with an obvious presence and something as old-fashioned as love for what he was doing.

    Damn, he’s gone now. I miss him already.

    Luciano Pavarotti, 1935–2007

    Dylan the Postmodernist?

    I had originally thought that I wasn’t going to write much about Modern Times. I was wrong. What started out as a short, indignant review of the musical borrowings on the album, was then followed up by a somewhat longer discussion of the lyrical borrowings from H. Timrod, which I have now wrapped up in a longish piece which traverses the death of the author, copyright laws, various connections between ethics and aesthetics, oh yes, and Dylan’s later work. The last piece has so much significant use of italics that I don’t dare to let it out in a plain-html version, so you will have to download a pdf file. I’ve made it available in two versions: one with only the article itself, the other bundled with the two previous texts (both links go to pdf files).