Småplukk fra gjesteboka, som ellers lett forsvinner i mengden. Jeg har ikke gått gjennom hele gjesteboka, så om noen savner noe, så gi et vink.

Kronerulling for Moen Bedehus

Knut skrev i gjesteboka (29. mai 2002):

Mens vi er inne på temaet oppfordringer: Fra Revestreken har jeg hentet opplysninger om at gamle gode Moen bedhus er i dårlig forfatning og trenger opprustning, så nå skal det aksjoneres med kronerulling. Jeg har bedt Revestreken om å gi oss et kontornummer slik at vi frafalne som ikke blir utsatt for døraksjon også kan delta. Det er kanskje ikke så mange igjen av oss som deltok regelmessig på rømgrøtfester og hadde gleden av å delta i Zakarias sin auksjoner av "fystikkaker". Det er heller ikke mange som fikk være tilstede da Harald Myrholt loddet ut en "eggleder". Men minnene er verdt sin pris, så jeg støtter bedehusforeningens formann Per om at her trengs det et krafttak, derfor lar jeg utfordringen gå ut over det ganske land. Og til dere etterkommere: Moen bedehus er et sentralt element i vår generasjons kulturelle utvikling. Uten bedehuset hadde vi neppe hatt så god sangstemme. Dere kan derfor godt gi en skjerv dere også.

Etter denne appell, hvem kan la være å hente fram lomme- og sangbok? Svein har fått tak i kontonummeret til Støtteforeningen:

4776.1348813

De tar sikte på også å ruste opp Moen kirkegård med belysning, så det er kanskje en ytterligere grunn til å gi en liten skjerv.

Rapport om skoleveien

Svein:
Jeg har fått i oppdrag å skrive et kapittel om skolevegen i årbok for Dyrøy og Sørreisa. Hovedsjelettet er klart med dette må krydres med noen gode historier fra skoleveien. Har du en god slik så send meg den. Jeg tar forbehold om at den må passe inn i mitt hovedoppslag SKOLEVEGEN. Også de som har reist med skolebil til Brøstadbotn er invitert.

Kulturdebatt

Knut:
Da Ollvar O. Kleppvold på Vestre Slidre Dampysteri arrangerte skirenn, holdt han opptelling av deltakerne fra melkerampen, for som han sa: "Man må regne med litt svinn på så store utflukter". Jeg konstaterer at den store påskeutflukten er over og at til og med nettredaktøren er funnet i god behold. Trivelig at det endelig synes å være blåst nytt liv i folket. Det har vært ganske dødt hele vinteren. Jeg forsvant også litt i påsken. Forskjellige grader av kulde samt sterkt behov for både ytre og indre varme førte meg tilbake til Kypros. Men nå er jeg norsk igjen. Har noen av dere noengang reflektert over hvor innmari godt det er med fiskepudding? I kvit saus? Med raspa gulrot til? Har du unnvært fiskepudding et halvt år, vil du forstå det. Brazz Bros har forstått det. De har på sin "fisketurne" en komposisjon som heter "fiskepudding". Jeg føler det må være til ære for meg.
Men kanskje kan vi lage en folkeavstemning. Hvor mange i familien elsker fiskepudding? Og hvem elsker mest?

Svein:
Hvorfor feirer man ikke 20 årsdagen for en Volvo med smurningsolje og blyfri bensin. Ja, det lurer jeg på for hvordan kan en Volvo nyte boller og brus?

Veslemøy:
Det er jeg som er aller mest glad i fiskepudding i hvit saus, pappa. Det trodde jeg du visste. Og hvis det er noen som liker fløyelsgrøt, en slektning av hvitsausen, så tror jeg kanskje at jeg lager en av verdens beste. Har i hvert fall god trening.

Knut:
Nå ser det ut til at vi får litt fart på familiens kultursider, denne gang om familiære matvaner. Hvorvidt Volvoer liker boller og brus, vet jeg ikke, for det er et relativt nytt familiemedlem. Veslemøys tilbedelse av fiskepuddingen og fløyelsgrøten var ingen nyhet for meg. (Lager du grøten uten klumper nå?) Jeg kjenner flere som kanskje kan "stå fram" og bekjenne sine nytelser. Jeg minnes at Cathrine som barn bare ville ha "hvit mat". Det var fiskepudding i hvit saus, fløyelsesgrøt og andre hvite grøter, kleppmelk og annet hvitt snadder. Videre husker jeg en lørdagskveld på Bufast da Åse tok fram godviljen og ville rive i noe ekstra, og hun stilte spørsmålet: "Kanskje vi skulle lage noe godt til kvelds?" Hvortil Trygve umiddelbart visste hva det dreide seg om: "Ja, kok grøt, mamma!"
Det er kanskje flere som kan komme til å stå fram med sin legning i retning av melkemat. Jeg har hørt beretningen om Åge og Karl som etterhvert ble strengt oppdratt av sine hustruer til å drikke bare lettmelk og skummamelk for sin helbreds skyld, men som på fisketur i nord ble smugdrikkere av helmelk, en hel uke til ende.
Er det forresten lenge siden sist dere spiste steikt grøt med rømme og sukker?
Herremåltid!

Knut:
Jeg hadde i sin tid stor tro på at disse sidene skulle bli viktige. Jeg tror det ikke lenger. Det kulturelle som jeg trodde var veldig oppadgaånde i vår familie, er redusert til fløyelsgrøt og fiskepudding. Jeg har gjennom ulike kanaler fått med meg at Trygve fremdeles turnerer i nord med sin fløyte. Han er kjempegod, spør du meg. Jeg har forsøkt å fortelle dere at Torunn har erobret et amerikansk marked, at hun befinner seg i en slags verdenstopp. Jeg kunne fortalt dere om min svigersønn som erobrer land etter land, sist har de gjort furore i Tyskland og Sveits. Dere vet ikke at både Veslemøy og Solveig har en roman på beddingen. Å være skrivende er en veldig vanskelig prosess, og kanskje skal de ha nære pårørende som klapper. Selv har jeg levert tekster til !"Nordnorsk Magasin" og har fått tilbekemeldingen at det dreier seg om "høy litterær kvalitet". Det er vel flott.
Men mitt spørsmål her på hjemmesidene dreier seg om vi er en formidlende familie som deler ting med hverandre eller om vi er en familie som nøyer oss med å formidle oppskrifter på fiskepudding og fløyelsgrøt.
Var jeg sint nå?
Ja. Men reager!

Svein:
Kulturdebatt, ja det kan jeg tenke meg å være med på. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår Knut rett. Er det utøverne av kulturaktiviteter han etterlyser på denne siden eller er det omtale av disse? Selv har jeg i startfasen prøvd å formidle noe, men uten forkleinelse til redaktøren, så synes det å være noe vanskelig å få system i det hele. Burde ikke til eksempel tiden nå være inne til å legge minneordene om Åge i et arkiv? Dett kunne medvirke til at førstesiden får et mere dagsaktuelt preg, og kanskje gi plass til mere utdyppende stoff.
At de nevnte personer, Trygve, Veslemøy, Torunn, Solveig og en svigersønn har skapt og kommer til å skape nye verdier for sitt publikum er helt sikkert. Men hva er kultur? Jeg har en sønn som er verdens beste forskalingsnekker og en som er verdens beste automasjonsingeniør og det er helt sikkert andre miljøer som har like stor betydning for vår (østremsidens) kulturelle utvikling. Bør ikke også disse inn på banen med gode fortellinger om sin hverdag? Selv har jeg høgste utmerkelse fra Norges Korforbund for min innsats der, men dette lever jeg mindre på enn hva mitt liv har gitt meg av gleder innenfor landbruket. Ordet "Kultur" kommer jo fra "kulten" - den fremste spissen på plogen - den som baner vei i arbeidet med å omforme terrenget. Altså er kulturbegrepet for meg noe mere enn å behandle et instrument eller en blyant.

Hockey...

Eyolf:
Hvis du har tilgang til en datamaskin med lydkort og en rimelig bra internetkobling, kan du høre på nrks sportssendinger via deres hjemmeside. Jeg hørte stafetten på den måten, og det er en helt ok erstatning for tv.
Jeg tror unionen ville være en god ide - da ville endelig Norge kunne glede seg over brilliant hockey også. Heja Tre Kronor!

Espen:
Hehe. Tror Eyolf jublet litt for tidlig:) Hadde den glede av å tilbringe Sverige - Hviterussland sammen med 7 svenske arbeidskollegaer på en restaurant i Jønkjøping. Må si at det var en deprimert forsamling. Og plutselig var Curling blitt folkesport i sverige, i ca to timer:)

Eyolf:
Jublet?! Nei...! Jeg har da aldri brydd meg om hockey!? Rått og brutalt. Uestetisk. Jo, damehockey har jeg faktisk alltid likt. Jeg har mange svenske venner som har kommet til samme innsikt i det siste.

Venner/familie

Knut:
Dette er mine eneste maate aa hilse dere alle med oenske om et godt nytt aar. Sjoemannskirken her i Ayia Napa hadde noe de kalte "fredsboenn" naa i ettermiddag, og der moette det opp 300 mennesker. De fleste stod ute, for inne er det plass til 60. Jeg vet ikke hva alle ba om, men jeg hadde mine tanker foerst og fremst knyttet til min store familie, og oensket meg fortsatt fred innen aetten. Det er et saa stort og viktig privilegium aa tilhoere en slik fin familie. Godt fredfullt aar til dere alle.

Rolf:
Jeg satt akkurat og så i Tv og en sosiolog hadde undersøkt fenomenet "venner" kontra "familie" - og jeg kom like etterpå til å lese gjesteskrivnyttårshilsen fra Knut i Syden (en av Norges byer. For å gjøre det enda mer komplisert så satt jeg i går på tur til Drammen for å feire Unge-Johannes (er det bare Erna Wenche som har bevart det gamle navnet i slekta?, som fylte 16 år.
Man blir berømt på sine uttalelser, og min var slik:
"Det er vel i grunnen et privilegium å kunne sitte her og glede seg til et familieselskap..."
Ikke større sosiolog jeg er, har jeg merket meg et annet fenomen: Vennskapet er nå bare så som så. Jeg ser det på nekrologene. Det er ikke venner lenger som skriver om en avdød. Nå er det gjerne en nær slektning.
Jeg sier også at "jeg har en venn som gjør ditt eller datt", men da dreier det seg gjerne om en bekjent man møter da og da.
Men forøvrig har jeg nettopp avsluttet en samtale med Arvid i Myra. Vi har holdt koken nå i 50 år, og vi ringer og mailer hverandre og spør om vannet har gått og sånne ting. Pluss at jeg etter fattig evne har begynt å samle frimerker igjen, mens han på sin side forsøker å holde opp.
Avhandlingen "Slekt og venner" er ment som en hilsen med gode nyttårsønsker til alle.

Svein:
To sjeler og en tanke - jeg så også dette om venner og falt i tanker. Jeg hadde noen venner - jeg fikk en ny venn.Min nye venn var lungesvak og sto på venteliste for en transplantasjon. Vi kommuniserte over telefon titt og ofte. Vi snakket om musikk, vi snakket om vår familie, lite om sykdom, men nok til at vi begge kunne opparbeide oss spenningen som ligger i en slik operasjon. Han var skilt og bodde alen, men hadde jevnlig kontakt med sine barn.
En dag var jeg ute og da jeg kom hjem sa Reidun "Steinar har ringt". Jeg viste at han på kort varsel måtte inn på sykehuset og antok at noe var skjedd siden det ikke svarte. Flere uker uten svar. I går kom det budskapet som vi etterhvert må venne oss til i denne elektroniske verden: "Du er nå kommet til et nummer som ikke er i bruk".

Byer i Norge

Rolf:
Jeg hadde en funkskjonshemmet elev i geografi, og etter en hel vinter under mitt kateter skulle eksamen vær (muntlig) 5 byer.
Jeg tipset henne på Oslo, og listen ble slik:
Oslo - Ragla - Skårer og Syden. Den 5. kunne hun ikke komme på.

Knut:
Syden er en ganske trivelig liten by, Rolf, saa den eleven visste nok mer enn de fleste. Synd hun ikke kom paa den 5. Jeg har vaert der ogsaa, og den heter Afrika. Fordelen med aa vaere i Syden er at det ikke fins snoeskufler her, saa vi er ganske arbeidsloese. Ulempen er at de ikke har disse velbrukte norske bokstavene, saa naar Kirsten skriver at hun hoerer fra seg, saa er det nok ikke det du tror. Vi lever soemmelig. Temperaturen er fremdeles 24 grader, saa min emigrasjon burde friste flere til aa forsoeke det samme naa naar det blaaser motvind fra alle kanter der oppe i nord.

Dans

Svein:
Jeg har en gang lansert den teori om at Østremingene (Bråtengenerasjonen) ikke ble noen særlig dyktige dansere og at årsaken lå i det at vi ble "linnet" som babyer.
Lørdag f.k. klokken 1500 skal min eldste datterdatter, Evita danse på på TV 2. Vær med å bedøm om overgangen til løyerter og pappirbleier har ført slekten noe fremover i kunsnerisk utvikling.
Vi er ihvertfall meget spente, kanskje hun blir like kjendisert som Torunn - hæ - hæ!

Rolf:
Vi kan jo ikke gjøre forskjell på våre syngende og dansende damer i familien.
Jeg håper det gikk bra.
Jeg ble linnet noe helt forferdelig i min barndom og ungdom, men jeg ble likevel en elegant danser.
Jeg har danset på tysk TV, på italiensk TV og på TV Fiasko, Hellas.
"The Dancing Lion" kaller de meg i den tro at jeg er i slekt med Leon Jensen og dem... I dansekretser uttales Lion Leon, som kjent.
Akkurat nå skal jeg ha en oppvisning på TV Norge, 12.01.01, for å minne om det jeg begynte med - datoer!

Svein:
Jeg beklager dypt og inderlig at jeg narret hele familien til å se på en heller kjedelig handballkamp på sist lørdag. Det var ikke min feil, Evita trodde jo at hun skulle danse på direkten, men så var det et opptak. Dette skal sendes senere, men når er noe uklart. Jeg skal informere nærmere.
Jeg kan imidlertid fortelle at hun ble nr. 3 i den norske finalen, man ramlet ned til siste plass i den nordiske. Dette har inspirert henne til å stå på, neste gang skjal hun plassere seg også i den nordiske finale - også skal hun bli journalist.
Hun er ganske dyktig både som danser og som dame som vet hva hun vil.
Vi besteforeldre (også de i Bergen)skal ha oss et møte først i desember og da skal vi kose oss sammen med en masse skryt.

Rolf:
Joda, hvem husker ikke din store dansopptreden på tysk TV. Var det ikke fumf komma nai - fumf komma nai - fumf komma nai?

Svein:
Hyggelig at du som den eneste har sett meg danse i tysk TV. Men det var Jeg oppnådde fünf komma drai, det var Karl som fikk fünf komma nai!!!
Han hadde jo ikke danset siden han danset med Borgny på Betholmen sankthansaften på Fjellmobakken i beksømstøvler. Tror noen det er så lett?
Spør meg eller din datterdatter om dette! Daglig øvelse må til.
Ellers skal vi i dag ha stort familiegilde for mormor har bursdag!

Gjestebokas forgjenger

Rolf:
En gang i steinalderen fant noen Østrem’er på at de skulle rasjonalisere postgangen. De kjøpte en innbundet referatprotokoll, som ble sendt fra adresse til adresse, slik at alle fikk gitt sitt besyv til verdens- og de lokale begivenheter. Portoen var den gang 20 øre, tror jeg, og idèen kom fra den alltid sprudlende Kristian, som hadde innført brevmetoden i Varmedal-familien.
Et lite mal apropos når jeg tenker på den tiden: Konrad og Kristian var sjakkspillere og de møttes hver morgen på trikken for å reise hver til sin jobb. Men da hadde den samme Kristian utspekulert ”trikkesjakk”. I dypeste hemmelighet utvekslet de lapper med siste trekk.
Men dette var i en tid da Etterretningen så en spion i hver busk. De to mistenkelige personene unngikk ved et under 30 års hardt tukthus!
Nå er det andre tider.
Til og med når man bevepner seg med intelligente brødre og døtre og går til nåtidens referatprotokoll, snubler man i hesteskiten. Karl har foretatt en kostbar og farlig reise gjennom de utrygge Ringeriksbygdene, der både Halftdan Svarte og Torstein hin grønne falt i sin tid, for å avhjelpe min nød. Han hadde mangt et klokt ord å si, men som sagt: Jeg gjorde det hele til hesteskit i mine forsøk på å vise at jeg er MINST like intelligent som familien forventer. Så tok Erna Wenche kraftige initiativ for å få meg – i første omgang - til å LESE dagbøkene, og senere SKRIVE.
Nå har jeg sagt at jeg skal bidra med et dagboksblad, som hun kan sette inn der det er åpning, - da risikerer jeg ikke noe. Sist svarte jeg nemlig i en personlig melding (E-post behersker jeg, nemlig, så der kan dere treffe rodolfos@online.no om dæ sku være nåkka...) til Eyolf med en liten oversikt over de familiære forhold som kunne ha interesse. Dette ble da satt ordrett i den omtalte ”Dagbok” og avfødte spydige bemerkninger om at jeg burde la mine voksne barn svare for egen regning. Det siste er jeg naturligvis enig i, men det var og ble en misforståelse (red. anm.: jo jo, men litt morsomt var det vel...?).

Det faller meg inn at Åge og jeg hadde oss mang en god latter da vi jobbet med Farmor-boka hos Erna Wenche og med hennes maskinutstyr. Åge hadde bare ett ord i sitt vokabular om data og det brukte han for alt det var verd og mer til. Ordet var ”hacking” - hvor han nå hadde det fra. Vi sa ”hacking” til hverandre og så lo vi og kniste ...
Dette hadde katta på gården oppfattet. Jeg satt med ett eller annet ved maskinen – og plutselig hoppet katta opp på brettet, prøvde å fange musa og leke med den – og hva katten gjorde eller hvordan den gjorde det er fortsatt et uløst problem, men alt forsvant og skjermen ble svart.
Chat Noir – men den fløy sin vei og lo og lo av sin hacking.

Hva skriver man så i en Dagbok?
I går var vi i Fredrikstad i 70-årsbursdag hos en sailtenværing. Nordlendingene finnes over alt. Samtidig besøkte vi Bjarne Damslora, som er kommunelege der. Dette førte til en kort natt – og jeg underviser (gratis, og undervisningen er derettter!) to ganger i uka i Kirkens Bymisjon – og det var naturligvis dagen derpå i dag. Afganistaneren Satarr skoftet, og det kan man jo godt forstå etter begivenhetene i det siste. For ham er jeg ”kjørelærer” og underviser i skilter og regler, som jeg bare svakt erindrer fra min egen kjøreopplæring. Så har jeg serberen Pero i norsk og han var ikke fullt så slitsom i dag.

Tindebestigning

Karl:
Ellers er å opplyse til den eldre garde at Per og Edmund i går, 8. september, besteg Børingen. Om de maktet det vet jeg ikke, men jeg har informasjon om at de startet klokka 08.30 i brukbart vær.