Svein-Roald Østrem, Sørreisa Han så på Dagsrevyen- også gråt han «Hvorfor gråter du, gamle tøvsekk?» sa hun som han hadde delt livet med i over 40 år. Hun som han hadde kranglet med og gledet seg sammen med. Hun som han hadde delt sorger og gleder med. Hun som han på ingen måte ville miste og som han var engstelig for når hun var ute i trafikken, på flyreiser eller på lange fjellturer. Hun som hadde gitt han barn. Barn som han elsket og gledet seg over å være blitt gode borgere i trygge omgivelser. Barn som han ønsket alt godt for. Barn som hadde gitt han barnebarn - noen vidunder han behandlet som krystall - som bare tanken på at noe vondt skulle hende dem, gjorde han engstelig. «Jeg såg en mor som hadde mistet det kjæreste hun hadde. Jeg såg en mor som fikk lov til å si det hun mente var sannheten. Jeg såg en mor som vrengte admiraler og politikere nakne. Jeg såg en russisk revolusjon. Jeg såg en mor som aldri vil få fred med sine tanker. Derfor gråter jeg.», svarte han. |