AFRIKA, BRUTTO NASJONALPRODUKT

OG HISTORIEN OM TO EGG OG EN VOGN MED KÅL

Reisebrev fra Knut

Jeg befinner meg på en ø i Middelhavet, sånn omtrent midtveis mellom Norge og Afrika, og det har tatt litt tid å bli tilknyttet verdens informasjonskanaler. Derfor har det gått meg hus forbi at jeg med min forrige reportasje fra min utlendighet har vakt åtgaum. Det er spådd at noen skal ryke i tåttan på hverandre, og jeg forstår at jeg har gjort meg selv til en av disse tåttan. Jeg ser også fra bladets leserinnlegg at min datter - hun er en av disse sjeldne som virkelig elsker sin far, så jeg tror hun alltid vil stå på min side - har rykket ut med et forsvarsskift. Det er prisverdig at vi gamle er blitt velsignet med slike barn, slik at om man skulle være så uheldig å ryke i tåttan på hverandre,så er det noen som går inn og tar støyten. Og hva skulle man ellers ha barn til? For meg var imidlertid det mest prisverdige med hennes formildende innlegg at hun har forklart for folket at det jeg kom i skade for å kalle en rompespyler, egentlig heter bidet. Det var nytt for meg, og hadde jeg visst det, hadde jeg naturligvis skrevet bidet i stedet for rumpespyler. Jeg har jo i en lang periode av mitt liv tilbragt dette liv på hoteller, og jeg har sett uttallige av disse innretningene. I og med at jeg utelukkende har hatt enerom, har jeg aldri fått anledning til å spørre noen om

- hva skal de brukes til?

- hvordan bruker man dem?

og jeg har vel av den grunn opparbeidet meg en slags prestasjonsangst i forhold til innretningen. Jeg er forsåvidt like langt, men jeg vet ihvertfall nå at det heter bidet. Min ustoppelige hjerne har nå klekket ut et tilleggsspørsmål: Hvorfor må man ha sånne bideter i Afrika? Er det forebyggende mot malaria? Sovesyke? Hiv-smitte? Dette fikk jeg ingen informasjon om på vaksinasjonskontoret, og jeg må med skam bekjenne at min bidet, eller heter det mitt bidet?, jeg vet ikke en gang hvilket kjønn denne innretningen har, ble stående ubrukt under hele oppholdet slik det har gjort gjennom 30 år. For alt jeg vet, sitter jeg kanskje her og er breddfull av malaria og sovesyke og hiv, bare fordi jeg ikke vet hvordan man bruker en/et eller ei bidet?

Men så til saken.

Jeg har forsynt Østr-heims hjemmesider med skriftlighet lang utover tillatte kvotereguleringer og hadde bestemt meg for at nok er nok. Jeg har riktignok fått opplyst fra min sønn som visstnok er redaktør av dette tidsskriftet at det nærmest er ubegrenset med plass, så det er ikke der mitt pålegg om taushet ligger. Det dreier seg vel mer om et kompleks. På folkeskolen greide jeg sjelden å presse mine skolestiler noe særlig under 7 sider, og Arne Aurstad som den gang var sjefen i skoleverket, skrev alltid med sin røde penn: «Skriv kortere!» Jeg var misunnelig på Oddemann som greide å få fram budskapet bare på en halv side. Når vi for eksempel skrev om «En vårdag i skogen» - og det tror vi måtte skrive om hvert eneste vår så snart snøen begynte å smelte litt - så rotet jeg meg bort i fuglekvitter og blomster og ivrige skjurer som samlet kvister for å bygge reir og knupper som ble til bjørkelauv, og det går fort 7 sider til en slik beretning. Men Oddemann skrev kort og godt at da pappa kom heim fra Lofoten, var det ikke mer ved igjen, så vi måtte i skogen for å hogge, og vi måtte skynde oss før snøen gikk slik at vi kunne få dratt veden hjem på støtting (det var en slags slede i gamle dager). For når våren kommer, da smelter all snøen, og da er det ikke mulig å kjøre ved med støtting. Oddemann hadde ikke et ord om fuglekvitter og blomster. Men han var god på ved.

Så når jeg bestemte meg for ikke å si så mye mer, så har det med dette komplekset å gjøre. Jeg har konstatert at det ikke bare er Aurstad som syns at jeg skriver for langt, og derfor har heller ingen respondert på mine godnatthistorier, bortsett fra mine «egne». Arild Julius dikter noe voldsomt om den stripete mannen. Han tror nemlig ikke at det hjalp med brannsprøyte. Han tror mannen egentlig er stripete, og at det bare var midlertidig at stripene forsvant. Han har snart diktet en hel bok, og det er vanskelig for meg å skjønne at en stripete mann kan bli omsluttet av så mye omsorg. Vepsen Kristoffer er tilnærmelsesvis blitt hellig der nede i Tønsbergområdet etter at historien har vandret fra barnehage til barnehage, så de dreper ikke veps i Vestfold lenger i frykt for at de kunne komme i skade for å klaske til Kristoffer.

Mitt forsøk på å bringe inn noen svar på det evindelige krav «Fortell om da du var liten!» gjorde at jeg kom til å huske «Sommarbuska». Den slo visst heller ikke an, så jeg forstod omsider at Østr-heims hjemmesider først og fremst skal bestå av sarkasmer og morsomheter, og det er jo ikke noe nytt. Det østremske lynne, selve grunnelementet, består vel først og fremst av en konstant tildekkingsmanøver overfor følelser, og midlet er og har alltid vært sarkasmen og ironien og morsomheten. I den østremske sjel ligger en nevrotisk lengsel etter nærhet som man aldri har funnet noe vei ut av, bortsett fra å vitse det hele ut over sidelinjen.

Jeg er ikke noe unntak, jeg er kanskje en av de verste, og når jeg fikk spørsmål om vi bodde i stråhytte i Afrika, svarte jeg naturligvis i den østremske ånd: Det var ganske fine stråhytter der nede i bushen. At noen skulle tro at jeg mente det, var faktisk litt overraskende. At jeg støtte noen hadde jeg ikke regnet med, men jeg burde jo vite at i den østremske sjel florerer en masse følelser, og ikke alt kan vitses bort. Det fins jo tross alt et nasjonalprodukt man kan måle sine meninger i forhold til. Jeg ante virkelig ikke at jeg hadde 20.000 amerikanske dollar i baklomma der jeg spradet rundt i Bagamoyo. At de der fattige ungene som stod utenfor inngangsdøren for å selge to egg hadde såpass som 600 amerikanske dollar som ryggdekning, var også helt ukjent for meg. De så ikke sånn ut. De minte meg mer om min egen barndom da jeg sammen med Tormod på Moen tok livet av katta hennes Josefine og solgte skinnet til Torleif for kroner 2,50. For 2,50, og delt på to, slapp vi inn på kinoen på Stalheim to ganger hver, og vi så først «Snøhvit og de syv dverger» Deretter så vi «Gjest Baardsen». Det var egentlig forbudt, for det var en voksenfilm. Med Gjest Baardsen var katta oppbrukt, men med vår gode forbindelse med skinnhandleren Torleif var vår lykke gjort: Vi grov opp poteter og fikk godt betalt for det, og vi vi måtte alltid være med ham på hesteleiting, for han var så tunghørt, så han hørte ikke bjølla. Vi fikk en krone hvis vi fant hesten, og 50 øre hvis vi gikk bomtur. Med slike ressurser kunne vi også kunne snike oss inn på kinoen og se «Sommerdansen» der en dame badet naken, riktignok på lang avstand, men det var stort.

Om det har noe med Afrika å gjøre? Ja. Det var en stor festival der nede i Bagamoyo, jeg tror det må ha vært en nasjonal begivenhet, det var ihvertfall mye folk der. Vi kunne gå på konserter og bare si «Brazz Bros» og så slapp vi inn gratis. En kveld bestemte vi oss for å ikke gjøre det, vi kjøpte billetter. Det kostet 5 kroner for voksne og 2 kroner for barn. I forhold til prisene i Norge var det usedvanlig billig for en internasjonal jazzkonsert på høyt nivå. Men jeg har balt med et regnestykke med utgangspunkt i de nye faktaopplysninger om brutto nasjonalprodukt og funnet at egentlig kostet barnebilletten nærmere 70 kroner! - omregnet til tanzaniansk betalingsevne. Det skal mange katteskinn til for å komme inn på jazzkonsert der nede i Afrika. Jeg så massevis av unger som ikke kunne kjøpe billett. 70 kroner er mye når man ikke har mer enn skarve 600 amerikanske dollar å rutte med. Og for alt jeg vet, sitter det kanskje en korrupt finansminister i Dar es Salam og tviholder på disse pengene slik at folk ikke uten videre kan kjøpe billetter til jazzkonserter etter eget forgodtbefinnende. Ungene må, slik unger i andre fattige land måtte, finne på andre måter å slippe inn på. Hvorvidt det fins kvite katter i Tanzania vet jeg ingenting om, og jeg vet heller ikke om det fins en så snill og tunghørt skinnhandler som Torleif der nede. Jeg tviler på det. Derfor tar ungene med seg 2 egg i håp om å få solgt dem til en pris som kvalifiserer til inngangsbillett. Jeg kjøpte de to eggene. Men da pitlet det fram en bror fra buskene, og da sa jeg til selgeren at egentlig liker jeg ikke egg, så han fikk dem tilbake. Han ble bare litt glad. Han hadde jo stått der en hel ettermiddag med disse to eggene og hadde endelig funnet en kunde. Og så var han plutselig like langt, selv om han hadde fått muligheten til å skaffe en billett til broren. Jeg så skuffelsen i de store svarte øynene, så jeg kjøpte eggene en gang til. Da ble det glans i dem. Og begge slapp inn på konsert med Brazz Bros. Jeg stod der med to egg i min hånd, men det satt en tiggerske ved min side, så hun fikk dem. Hvordan det gikk videre med eggene vet jeg ikke. Jeg tror ikke mottakeren var av den sorten som spiser speilegg til frokost. Jeg mener bestemt å huske at det tøt et par unger ut under skjørtekanten, så det ville vel bare blitt en smakebit på hver. Jeg tror heller hun satte seg ned for å vente på at det kanskje kunne dukke opp en ny europeer som kunne være interessert i å kjøpe to egg to ganger.

Hvis du ikke allerede har skjønt det, kan jeg forklare deg det i klartekst: Det var en sterk opplevelse å møte Afrika. Karl tok mitt budskap på strak arm, men misforstod det jeg sa. Og det er vel ikke noe rart, for jeg uttrykte meg som om jeg var en liten Carl I Hagen. Akkurat slik jeg hadde ment det, i forvissning om at «mitt folk» skjønner sarkasmene og at man snur ting på hodet.

Det var sterkt å se fattigdommen, men det var også noe nostalgisk ved den. Bjørg Vik skriver i en av sine noveller at «fattigdommen er pittoresk». Det er et grusomt utsagn, men det er likevel noe sant i det. For meg var det ikke pittoresk, men mest nostalgisk. For gutten med de to eggene, hadde jeg ikke sett ham før?

Jo. Og han het Konrad. Han hadde lest i Nordlys at det i Tromsø var noe som het «torg» der folk kjøpte grønnsaker. Han fikk derfor ideen om at vi kunne godt hive oss litt frampå økonomisk, for vi hadde fryktelig fin kål det året, i tillegg til rabarbraen. Men det var ikke så enkelt i Espenesbogen å finne ut hvor torget er, så derfor laget vi et mobilt torg. Vi lånte handvogna hannes Solfjell og lastet den opp med 200 kålhoder og det vi rakk å røske opp av rabarbra og tok ut på vår store torgferd. Det var et kjempeslit, det kan Svein bekrefte for jeg mener bestemt at han var med og dyttet. Eller kanskje han ikke var med? Kanskje det var derfor han ikke allerede da, på et tidlig tidspunkt , innså slik vi andre gjorde at det ikke var noen framtid i å bli bonde og kåldyrker? At han ikke allerede da skjønte at det er et slit med den handvogna? Vi andre som dyttet Solfjellhandvogna på den turen tror jeg bestemte seg der og da for at kål skal vi ihvertfall ikke beskjeftige oss med i det framtidig liv. Vår torgferd ble også en økonomisk fiasko. Vi burde vel ha skjønt det allerede på første torgstasjon da vi stanset utenfor Konstanse og han Johanhagrop og spurte om de ville kjøpe kål. Jeg ser det like klart i dag som den gang hvordan han Johan liksom vippet skråa over i et annet leie i kjeften for å bli mer talefør for å kunne si:

- Kjøpe kål? Trur dokker at vi kjøpe kål? Trur dokker ikkje at vi har kål? Vi har no vel minst like fin kål som dokker der nord på Østrøm

Og det var stort sett det svaret vi fikk hele veien. Alle hadde kål. Jeg tror Konrad ble rammet av en slags besettelse, han ville ikke innrømme nederlaget, så vi trillet helt til Espeneskaia, og der fikk han rett. Othelius Pettersen kjøpte ett kålhode. Vi fikk også avlevert noe på Internatet. Jeg tror det var sånn cirka femten kålhoder. Men resten - 184 kålhoder og en svær bunt med rabarbra - måtte fraktes tilbake til Bråten.

Om dette har noe med Afrika å gjøre?

Ja jeg tror det. Jeg så riktignok ikke noen som solgte kål. Derimot så jeg en masse mennesker som hadde fire appelsiner de ville selge. Men naboen hadde jo også fire appelsiner, og jeg er ganske overbevisst om, selv om jeg ikke skjønte språket, at de kauket til hverandre at «vi har like fine appelsiner som dokker der nord på Østrøm».

Derfor tror jeg at Tanzania kanskje bør skaffe seg et torg. Et torg fullt av tromsøværinger som ikke dyrker kål, men som kjøper kål.

Luksushotellet vi bodde på er kanskje en bra begynnelse, selv om det var italiensk. Pengene vi la igjen etter oss, og det var vel sånn omtrent et tanzaniansk brutto nasjonalprodukt, havnet kanskje rett i gapet på mafiaen. Hva vet jeg? Jeg vet at mange burde dra til Tanzania og legge igjen etter seg et lite brutto nasjonalprodukt. De har virkelig kål som du aldri har sett maken til: Et vidunderlig vakker land, det indiske hav som er 30 grader varmt, en sol som får psoriasis til å ligge som en blå røyk over Kilimantsjaro, men som også angriper folk ovenfra og som derfor omskapte den flintskallede delen av Brazz Bros til et rødt orkester.

Og ikke minst: Alle de fine ungene som var like blide selv om de ikke ble kvitt sine to egg. Jeg tror jeg husker rett at vi også lo litt av oss selv da vi hadde parkert alle kålhodene i kjelleren og levert vogna tilbake til Solfjell. Og at vi straks planla nye prosjekter for vår eksistens. Jeg husker at Konrad ville starte sykkelverksted, men det ble det ikke noe av, heldigvis. Det var ikke så mange sykler å reparere i 1950. Selv satset jeg på loddsalg for «Avholdsfolkets opplysningsorganisasjon». Det var ingen ubetinget suksess, for førstepremien var en bisamkåpe, og det var ingen, absolutt ingen, på Espenes som visste hva det var, inklusive selgeren som var helt hjelpeløs i markedsføringen. Heldigvis var det heller ingen som vant. Det skulle tatt seg ut hvis for eksempel ho Harda i Lavika plutselig dukket opp på rømgrøtfest på bedehuset i bisamkåpe! Jeg ville ha følt meg veldig skyldig.

Såret jeg kanskje ved å si noe ufordelaktig om misjonærer? Bagamoyo er også en misjonsstasjon, og ikke hvilken som helst. Det var her Livingstone startet sitt arbeid, og jeg var også innom denne. Jeg skal ikke si mye om dette, men for meg så det ikke ut til å være så stor forskjell mellom misjonsstasjonen og luksushotellet vi bodde på. Stasjonen var også avsondret og inngjerdet for å holde folk ute. Men de hadde tre svære kirker der innenfor murene som sprikte mot himmelen med sine tårn, sine imperialistiske fallossymboler. Der var ingen stråhytter og ikke antydning til bølgeblikkskur. Hvem som gikk i de tre kirkene aner jeg ikke, og hvordan Livingstone og hans etterkommere har greid å kristne noen som helst når folk ikke slipper inn, det er for meg en stor gåte. Men de har tydeligivis greid det. Vi fikk se et helt sangkor med unger som så kjempekristnet ut

Så sånn var det i Afrika.

Sånn er Afrika, det vet jeg, for jeg har jo vært der.

Diskuter aldri utenrikspolitikk med en sjømann, for han har jo vært der!

Og konsertene var kjempebra.

Vår familiære tubaist gjorde jobben sin prikkfritt, og jeg tror han ble den mest beundrede, for det var svært få der nede som hadde sett en tuba før. Det er jo ikke lett å lage seg en tuba av et ku-skinn. Har man et kuskinn og en bensinkanne, er det ingen sak å lage seg en tromme. Men en tuba?

Jeg tror Stein-Erik med sin tuba kanskje laget like stor sensasjon som Harda i Lavika hvis hun hadde kommet på rømgrøtfest på bedehuset i bisamkåpe. Men det er bare en antakelse, for hun vant jo ikke.

Noen rapport fra Kypros der Arne Treholt og jeg tilbringer våre vinterdager, må du ikke regne med. Vi pleier å avlevere våre rapporter i Wien i all hemmelighet, men under Overvåkningspolitiets trygge beskyttelse.