Den eneste som jeg vet som brakk et bein, var den gammelonkelen som aldri ble gammel og som dere aldri fikk møte, Hans Helmer. Han døde før han ble tre år, men likevel rakk han å brekke et bein. Men han ramlet ikke ned fra et tre fordi greina var blitt for tynn. Han ramlet helt fra loftet og ned i kjelleren. Jeg husker det godt, for jeg satt på kjøkkenet akkurat da han for forbi. Det ble litt oppstyr da han ramlet. Det var en søndag. I gamle dager ringte man ikke til doktor når en to år gammel unge ramlet 5 meter ned og traff ei knudrete kjellertrapp. Derfor fikk han aldri gips. Når man ikke hadde oppfunnet ribbeinsbrudd, tror jeg heller ikke man hadde oppfunnet gips, så man slapp problemet med å diskutere om det er best å klø seg med strikkepinner eller kinesiske spisepinner. Det man gjorde var at en eller annen, og jeg tror det var Richard, gikk i vedskjulet og spikket noen fine trespiler med øks og kniv. Slik jeg husker det, var det litt av «oppstyret», for det var ikke lov i gamle dager å bruke øks og kniv på en søndag. Men når en unge hadde brekt beinet gjorde man det ulovlige, og de fine trespilene ble lagt rundt foten som var knekt og surret med bandasjer. Det ble kalt en «spjelk». Bandasjene var forresten heller ikke oppfunnet den gang, så man brukte lørver.

Vet du ikke en gang hva lørve er? Så må jeg forklare det også før jeg kan begynne å fortelle om hvordan klatretrærne så ut i gamle dager. Ei lørve blei ei lørve når for eksempel onkel Richard fikk ei skjorte til jul. Den brukte han så lenge den var stor nok, men så overtok Åge den, og når han ble 6 år, måtte Per gå i den i to år. Da var den blitt litt tynnslitt, men ikke verre enn at Karl kunne overta den, og han brukte skjorta pent. Han var så pertentlig med sin klær at han ble kalt en «silkefinn». Men så overtok Rolf skjorta, og han var det motsatte av Karl, så han ble kalt en «revvbjørn». En revvbjørn er en som lett river i stykker klærne sine og får stygge flenger i dem. Og da var skjorta blitt ei lørve. Ei slik skjorte kunne man rive i stykker og lage lange tøyremrer av hvis for eksempel en unge ramlet ned fra loftet og helt ned i kjelleren og traff kjellertrappa litt forkjært. Og det var akkurat det som skjedde. Når de fine trespilene ble lagt rundt leggen som var knekt og man surret godt rundt med lørver, så ble det nesten like bra som gips, som ikke var oppfunnet den gang. Jeg tror Hans Helmer sitt bein ble like fint etterpå som Espens og Bendiks bein ble etter at de hadde klødd seg med strikkepinner og kinesiske spisepinner. Men jeg er ikke helt sikker. Hans Helmer døde jo et halvt år etterpå. Kanskje han døde på grunn av spjelken? Hvem vet? Hvis jeg var en unge, ville jeg ihvertfall tenke på at det kan være litt farlig å legge seg på magen ved en loftsluke og kikke ned i det store sluket under. Det er fryktelig spennende, for helt nederst er det helt mørkt. Men det er kanskje farlig?

Det var ikke min mening å fortelle om alt det som er farlig.Jeg har bare sagt at unger skal passe seg for å ramle utfor labrua og de skal heller ikke krype lenger og lenger over kanten på ei loftsluke og stirre ned i et mørkt spennende kjellerjuv. Men ellers syns jeg unger skal gjøre dristige ting. Bare de tenker seg om. Rolf gjorde mange dristige ting. En søndag da vi dvasket i færingen med 12 unger ombord og kikket etter steinbit og flyndre, fant han plutselig på at han skulle være som Olav Tryggvason som «gjekk på årene medan mennene rodde». Han gjorde som kongen befalte og gikk over bord, satte sin fot på den første åren som ble bestyrt av en svekning med navn Leif, hvoretter det skjedde at svekningen Leif fikk åren i trynet og Oløv Tryggvason gikk rett til bunns. Men han kom opp igjen. Så jeg tror ikke det er veldig farlig å leke Olav Tryggvason - hvis man kan svømme. Men hvis man skal leke Olav Tryggvason, må man sikre seg at det ikke sitter sveklinger ved årene. Hvis noen spør meg, og jeg er jo også etterhvert blitt en gammelonkel og farfar og morfar, om jeg vil anfale at unger på neste familiesamling får prøve Olav Tryggvason-leken, så vil jeg nok si ja. Det er egentlig ganske morsom å se Rolf gå til bunns - og at han kommer opp igjen. Men jeg vet ikke om denne leken er vanlig lenger. Det er visst ikke årer å gå på nå for tida. Olav Tryggvasons menn sitter i dag med en gasspedal i hendene. Jeg vet ikke om det blir helt det samme hvis Olav Tryggvason tar seg en liten spasertur på påhengsmotoren til tante Karen.

Å klatre i trær var ihvertfall ikke falig før i tiden. Bortsett fra Karen som ville tiltrekke seg kommunens og ordføreens oppmerksomhet ved å legge seg ned i et elvefar der hun med stort besvær knakk en ankel, har både Ingebjørg, Richard, Åge, Per, Karl, Rolf, Konrad, Svein, Knut og Einar gått skadefritt helt inn i pensjonsalderen. Og hvorfor? Og nå kommer selve historien: Det er på grunn av Sommarbuska.

Jeg vet ikke hvorfor verdens fineste klatretre fikk dette navnet. At den het «buska» selv om det var et stort tre, har med dialekt å gjøre. Det fans ikke trær i gamle dager. Alle trær var «busker». Det med «sommer» skjønner jeg ikke helt. Vi klatrer i sommarbuska også om vinteren. Men det var slik i gamle dager at vi vasket klær i bekken. På den ene siden av Bråten rant Bogelva, på den andre siden Lorentsbekken. Det var ved Lorentsbekken Sommarbuska stod. I bekken laget vi en stor dam der en kunne skylle klær. Det var en grue der av steiner og ei stor gryte der vi varmet vannet og kokte de klærne som skulle kokes. Jeg tror de fleste klærne måtte kokes i gamle dager for å ta knekken på lusa. «Farvel, lus!» sa vi når vi kastet klærne i det kokende vannet, og jeg tror lusa fikk sjokk. I dag er det også mange som får lus i barnehagen og i skolen, men jeg har hørt at man ikke lenger koker lusa, men at man i stedet putter kammer og pannebånd og alt annet som har vært i nærheten av håret i kjøleskapet. Det er kanskje like bra, ihvertfall har lusa hatt det trasig både i gamle dager og nå til dags. Det er vel omtrent like trasig å bli kokt som å fryse ihjel.

På vaskedagene var alle ungene med, ikke bare Bråtenungene, men fra alle gårdene i nabolaget. Vi var der for å «hjelpe til», og vi samlet kanskje litt ved til bålet, vi skylte kanskje noen plagg, vi hengte kanskje noen strømper på snora, det husker jeg ikke så mye av. Men jeg husker at vi klatret i sommerbuska. Alle kunne klatre der, fra bittesmå barn til voksne. Det var plass til alle, for sommarbuska hadde ufattelig mange greiner, tykke, kraftige greiner som ikke ble særlig tynnere jo lengre vi klatret.

Jeg har noen bilder av sommarbuska som forteller at jeg har helt rett når jeg sier at dette er verdens fineste klatretre. På bildene er det Eyolf, Solveig, Veslemøy og Ingeborg som klatrer.

De var kanskje blant de siste som fikk klatre i Sommarbuska. Jeg tror ikke den fins mer. Solfjell ville heller ha åker til alle sauene sine enn et klatretre. Bønder er ganske trivelige fordi de har så mange fine dyr, men jeg syns de er litt for glad i åker. Og de klatrer ikke i trær, ihvertfall ikke han Solfjell. Han ville vel heller ha ved, så han har sikkert brent opp hele Sommarbuska.

Det er ikke lenger noen som vasker klær og koker lus i Lorentsbekken. Ungene må finne andre steder å klatre, og da må de klatre i trær med greiner som blir tynnere og tynnere helt til det ikke er mer grein igjen. Da må man bare hoppe - rett ned i gipsen og rullestolen.

Det er litt synd i unger som har så dårlige trær, og som må leke Olav Tryggvason-leken på en påhengsmotor. Men de har det kanskje kjekt med mange andre ting.

Blåleira er en bra ting, syns Oda. Det er jeg helt enig med henne i. Og det fine med blåleira er at den fins der hele tiden. Jeg tror ikke bønder bryr seg om blåleira, for det er ikke så lett å lage åker av den, har jeg hørt.