Knut:

Om Fjæra, fjorden, skogen og myra

Del 1

Du ber meg ofte om at jeg skal fortelle om da jeg var liten. Jeg har fortalt litt, men det er ikke så lett. Da jeg fortalte deg om krigen, ble du fryktelig lei deg. Du trodde at alle som er med i krigen kommer til å dø, og du vil ikke at morfar og farfar skal dø. Det er sant at det er mange som dør når det er krig, men ikke alle. Farfar og morfar døde ikke, og så ble det slutt med krigen – og etterpå kunne vi bli voksne, og så en dag ble vi så gamle at vi ble morfarer og farfarer.

Det er vanskelig å fortelle om da jeg var liten, for noe av det kan jeg ikke fortelle om. Det er fordi jeg har glemt det. Og så er det noe som var så leit at jeg ikke vil fortelle om det. Og så er det noe jeg ikke får til lov å fortelle om.

Noen av det leie og mest om det fine kan jeg fortelle om. Og da vil jeg fortelle det ikke bare til deg, men til Tarjei og Elias og Arild Julius og Bendik og Bjørg også, og til alle andre som har lurt på hvordan vi store hadde det da vi var små.

Først kan jeg fortelle deg at jeg var nesten død en gang fordi det var krig. Når det er krig, får ungene lite mat, og da blir de noe som heter underernært. Og hvis underernærte unger blir syke, så blir de så veldig syke at mange dør. Det er en sykdom som heter kikhoste. Alle unger i dag er vaksinert mot kikhosten, så dere blir ikke veldig syke. Da vi var små ble vi ikke vaksinert. Så vi fikk den. Jeg fikk den veldig, og da holdt jeg på å dø.

Det er rart å tenke på at hadde jeg dødd da, så kunne jeg ikke blitt far til Veslemøy og Solveig og Eyolf, og da kunne ikke de blitt mor og far til dere. Og hva skulle dere gjort da? Men jeg døde ikke, for det kom en doktor som het Høyer. Han ga meg medisin. Og kan dere gjette hva den medisinen het? Det greier dere aldri å gjette, for dere kan spise slik medisin hver dag hvis dere vil, ikke bare når dere får kikhoste.

Medisinen het appelsiner. Det var slik under krigen at det ikke fans noen andre medisiner, men det fans ikke så mye annet heller. Det fans ikke epler og pærer og mandariner og dadler, ikke svisker og rosiner, ikke risengryn. Men Høyer laget mange medisiner selv. Han visste at det jeg trengte mest, fordi jeg var underernært, var noe som heter C-vitaminer, derfor fikk jeg appelsiner. Det var første gang jeg smakte det. Da var jeg 5 år. Neste gang jeg fikk smake appelsiner, var jeg var 8 år. Når jeg hadde spist appelsinene, ble jeg frisk. Og det rare var at Høyer ville ha alle appelsinskallene med seg hjem igjen. De brukte han når han laget medisiner til andre. Han kokte appelsinskallene til saft for at det skulle bli god smak på medisinen. Han var en luring. Men vi var litt redd ham. Han var tysk, og det var tyskerne som hadde funnet opp krigen. Derfor var vi ikke sikker på om Høyer også var en av de som hadde funnet opp krig. Men fordi han hadde appelsiner, skjønte jeg at han var snill, og da lærte jeg at ikke alle tyskerne var slemme. Etter krigen møtte jeg mange snille tyskere, og i dag tror jeg nesten alle er snille, så vi trenger ikke å være redde for dem. Hvis du møter noen som enda er redde for tyskerne, kan du bare si til dem at det skal de ikke være. Tyskerne har appelsiner, og dem gir de bort til unger når de har kikhoste. Da blir de friske, det har morfar sagt.

En annen veldig lei ting var at det var en annen sykdom som var mye farligere, og den het tæringen, og når man fikk den, nyttet det ikke med appelsiner. Min lillebror som het Hans Helmer fikk den sykdommen da han var bare to år, og han døde. Det var kjempetrist.

Men når han var død, så kunne han ikke bli pappa til noen, og da kunne han heller ikke bli morfar eller farfar, og de ungene som skulle ha ham til bestefar, de vet ikke om det, at han er død, for de fins ikke, og da behøver ikke de ungene å være lei seg. Det er nå litt fint syns jeg.

Etterpå fikk min pappa tæringen, og så døde han. Det var også kjempetrist. Jeg var bare 8 år da, akkurat så gammel som Tarjei er nå. Heldigvis har vi så gode medisiner nå at vi ikke trenger å være redd for at pappaer får tæring, men sånn var det før i tiden. Det var litt farlig og litt ekkelt å leve før i tiden. Det er litt ekkelt å leve nå også. Vi får ikke kikhoste og tæring, men både du og jeg og Bendik og Elias får sånn som klør. Men vi får heldigvis ikke tæring.

Det jeg husker mest av fra jeg var liten av de triste tingene, var at det var så fryktelig kaldt. Det var litt varmt om sommeren, men ellers var det kaldt. Jeg frøs bestandig, og det var kanskje fordi jeg var underernært. Jeg hadde ikke mye flesk å kle på meg med, og derfor frøs jeg. Jeg har aldri fått noe flesk, så jeg fryser litt fremdeles, men nå kan jeg fyre i kaminen eller sette på en varmeovn, og da koser jeg meg uten å fryse.

Men sånn var det ikke da jeg var liten. Da hadde vi ingen varmeovn, for vi hadde ikke strøm. Vi hadde bare en komfyr. Den fyrte vi i så lenge vi var våken. Når vi gikk og la oss, var det litt varmt, men når vi våknet om morgenen var det kaldt. Vi hadde det ikke slik at vi kunne skru på kranen om morgenen og vaske oss i varmt vann. Vi hadde ingen kran å skru på. Vannet bar vi inn i bøtter fra Vasshollet. Når vi stod opp om morgenen, var vannet frosset. Vi kakket hull på isen og fant vannet, og det var kaldt! Men vi måtte vaske oss!

I komfyren fyrte vi med litt ved, men mest med torv. Torv var noe vi spadde i myra, så tørket vi den, og så kunne vi brenne den. Men det ble forferdelig mye røyk av den varmen. Jeg tror ikke du Oda eller Elias eller Bendik som har litt astma og allergi ville likt å bo sammen med morfar eller farfar når vi fyrte med torv. Da tror jeg dere måtte tatt sprøyte hver dag, eller dere måtte ha gått med innhalator på dere hele tiden. For det var sterke saker, den torva.

Men hvis dere hadde vært sammen med bestefar da han var liten, så kanskje dere ikke hadde hatt astma og allergi i det hele tatt, og da ville dere ikke trengt noen sprøyte eller innhalator. For det var veldig mye frisk luft i den tida. Det var mest på grunn av den friske luften at jeg frøs så veldig og fordi jeg var underernært og ikke hadde flesk. For det huset vi bodde i da jeg var liten var veldig gissent. Når det var vinter og når det blåste, så blåste det ikke bare ute, men det blåste også inne. Vinden var mye eklere da jeg var liten enn den er nå. Nå stopper vinden ved veggen, så vi kan sitte inne i huset og ha det varmt. Men før i tiden fór vinden tvers igjennom huset. Den brydde seg ikke om at det var en vegg der. Veggen var så utett at vinden ikke greidde å se at det var en vegg der.

Men dere vet at unger alltid finner på noe, unger er de flinkeste i verden til å leke, og det går fint an å leke både med torva og vinden som blåser rett gjennom huset. Og det gjorde vi. Når det ble storm, så satte oss ned og laget vindmøller av papir. Da trenger du et ark og ei knappenål. Jeg skal en annen gang fortelle dere hvordan man lager sånne vindmøller. Jeg skal også prøve å finne ut hvordan det kunne ha seg at vi hadde nesten ingenting under krigen, men vi hadde knappenåler. De brukte vi til å lage vindmøller av, og senere skal fortelle deg at vi brukte de til å fiske mort med, så vi måtte jo ha hatt veldig mange knappenåler. Dette tror jeg du må spørre gammeltante Ingebjørg om. Det var hun som hadde knappenålene under krigen, og hun må jo ha fått dem et sted fra. Jeg har glemt å spørre henne om det, men det kan jo dere gjøre.

Jo, vi laget vindmøller av et ark papir og en knappenål, og fordi det var en knappenål som er spiss, kunne vi feste vindmøllen til veggen. Og fordi det var storm, begynte vindmøllen å snurre rundt. Og når det var mange unger som kanskje laget 6 vindmøller hver, så var det et flott syn når det var 40 slike vindmøller som snurret samtidig på veggen. Noen av møllene var ekstra fine. Vi brukte en avis når vi skulle finne papir, og den avisen het "Fritt Folk". Og der var det en tegneserie som het "Nulle". Han var jøssing, og alle jøssinger hadde rød topplue. Hvis vi klarte å klippe vindmøllen slik at Nulle med den røde lua kom fremst, og når den mølla snurret rundt, så ble hele mølla rød når stormen tok tak i den. Det var ganske flott.

Men det var veldig kaldt. Vi hadde snørrliv av ull, men det hjalp ikke. Snørrliv fins ikke mer. Det var noe vi måtte ha før strømpebuksa ble oppfunnet. Snørrlivet var en slags vest som vi hadde innenfor skjorta, og nederst på snørrlivet vår det knapper, og på knappene var det noe som het strømpestrikk, og i strømpestrikken festet vi ullhossan for at de ikke skulle sige ned i skoene. Dette er litt vanskelig å forklare med ord, og jeg tror ikke dere skal bry dere så mye om snørrlivet. Det kom en mann som het Hjalmar Andersen. Han fant opp noe som het "Hjallis". Det er det samme som strømpebukse.

Nå har jeg fortalt dere om litt av det triste som var da jeg var liten, og litt om det som var litt kjekt, men jeg syns jeg mest skal fortelle dere om det som var kjekt.

Det som var mest kjekt før i tiden var at det bare var tre biler i verden. Det var han Oddimoam. Han hadde en Ford. Det var egentlig Oskar sin Ford, men han var nasist og ble sendt på noe som het Tronka, så Oddimoam overtok Forden og kjørte drosje med den. Og så var det Ivarimoam som hadde lastebil og kjørte grus og sand og brøytebil om vinteren. Og så var det Melkebilen.

Det var ingen andre. Derfor kunne vi leke i veien. Der hoppet vi paradis, der spilte vi vepp, der øvde vi oss å sykle, der spilte vi fotball. Det var aldri farlig. Vi visste at melkebilen kom klokka to – innover - og klokka tre – utover. Når vi spelte vepp, og det skal jeg lære dere når vi kommer sammen en gang, så tok vi bare en pause når melkebilen kom. Når Oddimoam kjørte drosje, så visste vi det også i god tid. Det var ikke vanlig at folk kjørte drosje da vi var små. Det gjorde folk bare når Anine på Forstrand fikk akutt magesår og måtte kjøres til sykestua på Sjøvegan eller når Hardailavika fækk hofta uta ledd. Og det var ganske sjeldent. Og når det skjedde, visste vi om det i god tid. Anine hadde jo hatt dette magesåret lenge, og vi hadde jo sett at når Harda og Krestjan gikk til Samvirkelaget, så gikk han dobbelt så fort. Så vi hoppet paradis så lenge vi ville – på veien.

Og Oddimoam kjørte aldri fort. Ivarimoam kjørte mest om vinteren, og da spilte vi ikke vepp og vi hoppet ikke paradis i veien. Og dessuten var det ingen vei da, for den var nedsnødd, for Ivarimoam sin bil var ikke sterk nok til å kjøre plogen gjennom all snøen.

Men nå skal jeg fortelle dere om det kjekkeste da jeg var liten, og det er det som er viktigst. Jeg har jo bare fortalt dere om det som var trist, og litt om det som var fint, at vi ikke fikk astma og allergi i gamle dager fordi vi hadde så mye gjennomtrekk, og at vi kunne leke så mye vi ville på veien uten at det kom en eneste bil. Men det kjekkeste var fjæra, fjorden, skogen og myra

Fjæra er der hvor landet slutter og havet begynner. Fjæra er mange steiner. Havet bestemte en gang at det måtte være et skille. Så laget havet en stor storm, det flyttet alle steinene som var i havet opp på land. Havet sa: "Hav er vatn, land er land, og stein er land". Og sånn fikk vi fjæra. Hvis det passer sånn at vi kan ta oss en rusletur i fjæra, skal jeg vise dere mange fine steiner. De ligger slik de gjorde da bestefar var liten, både Storsteinen i Solfjellstøa, Flatsteinen utenfor Odd Pedersen, Grønnsteinen utenfor Ingolf, Svartsteinen i Hilbergkjerran, og alle de andre. Det er tusen steiner, titusen. Alle er til å ta på, til å bli venner med, til å hoppe på, klatre på, til å ramle ned av, til å slå seg på, til å sparke tåa på, til å blø på. Men mest er de til å varme seg på når det er riktig varm en sommerdag.

Så er det masse små steiner. De er til å kaste, til å plaske med, til å flyndre med. En gang greide jeg 18 hopp. Det er ganske mye, men så var det også en av flotteste flyndresteinene jeg har sett. Det er synd med de fine flyndresteinene at de bare kan brukes en gang. Når de har hoppet 18 ganger, går de til bunns, og vi kan ikke få tak i dem mer. Hvis jeg var froskemann, så tror jeg at jeg vil dykke etter flyndresteiner. Hvis hundre unger kaster hundre steiner hver, så må det ligge 10.000 steiner noen hopp fra land. Det er 50 år siden jeg flyndret 18 hopp, og hvis 100 unger har flyndret 100 steiner i 50 år, da må det ligge en halv million flyndresteiner der utenfor fjæra. Vil du bli med å dykke, Arild Julius? Vi kan selge flyndresteinene for 2 kroner, og da blir vi millionærer. Jeg har alltid hatt lyst til å bli millionær. Men jeg har ikke like mye lyst til å bli dykker. Det er visst kaldt. Jeg er ikke særlig hæri. Det er sikkert fordi jeg er så underernært. Å være hæri betyr at man tåler å være i sjøen selv om det er litt kaldt.

En fin ting med fjæra er at det er leire der, blå og fin leire som man kan bygge hus av, oppå en av steinene. Man kan også lage skulpturer. Det dumme med de husene man bygger og de fine skulpturene man lager, er at man legger ned et svært arbeid, og så kommer Forstrandungene og sparker alt ned. Og er det ikke Forstrandungene, så er det springfloa. Springfloa er når månen og sola samtidig slurper til seg vatnet i fjorden og løfter det opp. Da flommer vatnet over alle steinene og skulpturene. Og så må man bygge alt opp igjen.

Men det er nødvendig å bygge alt opp igjen, særlig fjøs. For det er mange dyr i fjæra som må ha et sted å bo. Ikke ordentlige dyr, men lekedyr. Skjell. I fjæra er det kuskjell og saueskjell og hesteskjell og høneskjell og haneskjell og okseskjell og griseskjell. Du kan bestemme selv hvor stor gård du vil ha, bare du finner leire nok til å bygge stort nok fjøs.

Utenfor fjæra ligger fjorden. Det er vatnet. Der kan vi bade. Da bestefar var liten, var det nesten bestandig varmt vatn i fjorden, og da kunne vi bade, og vi var alltid hæri. Nå er det blitt fryktelig kaldt. Det kommer av at før i tiden, for 50 år siden, var det bestandig sol om sommeren, det var varmt hver eneste dag. Nå er det visst mest regnvær og kaldt. Så nå for tida må alle være mer hæri enn vi måtte være da vi var små.

Men det morsomste ved fjorden er fisken. Det er mange fisker i fjorden. Hvis vi skal ha store fiskene, må vi ha båt. Men små unger har ikke båt, og de må nøye seg med de bittesmå fiskene som er helt inne ved land, fiskeungene som heter mort. For å fiske mort må vi ha noe som heter mortstell . Da skjærer man seg en viapåk. Det er det samme som ei stang av vier. På viapåken knytter man et snøre. Jeg vet ikke hvordan unger i dag skaffer seg snøre. Kanskje kjøper de det på butikken. Men da bestefar var liten, gikk i i stallen og skar av lina.

I enden av snora må det være en krok. Det var der vi brukte knappenål. Vi var litt heldigere enn dere. I dag er knappenåler laget av stål, og de kan ikke bøyes. Hvis du prøver å bøye en knappenål, så knekker den. Under krigen var det ikke sånn. Under krigen begynte alle ting med krise. Vi hadde krisebrød og krisekaffe, krisetobakk og krisekakao, krisebangrøt og kriseriskrem (og den var veldig god, den var laget av byggryn). Så hadde vi krisesko (og de var laget av papir) og krisestøvler og krisebukser. Og så hadde vi kriseknappenåler. Og de var det fineste med hele krigen, for du kunne bøyes. Det fans heldigvis ikke stål under krigen, så da slapp vi de ekle stive knappenålene som bare knekker.

Og så bøyde vi dem, og da ble det en fin fiskekrok som vi knyttet fast på mortstellet. På knappenålskroken måtte vi ha agn, og da brukte vi hønseskjell som vi knuste med en stein. Inni hønseskjella var det en klump som fisken var veldig glad i. Vi visste ikke den gang at den klumpen egentlig var et dyr, for vi hadde ikke sånne dyrebøker da.

Og så kunne vi fiske mort med mortstellet. Vi fikk masse mort. De var omtrent så lang som en finger. Det var så små fisk at vi ikke kunne bruke den til noe, men vi ga den til kattene. Kattene var også underernærte under krigen, så de trengte mye mort.

Noen ganger rodde vi på fjorden. Det var visst ikke helt lovlig, men vi gjorde det mens de voksne sov middagskvil. De voksne i gamle dager arbeidet veldig mye og de ble så slitne at de måtte sove middag. Jeg lurer på om ikke de voksne også var litt underernærte i gamle dager. De sov i hvert fall middagskvil. Og da tok vi færingen. Færingen er en båt, og den var kjempestor. Den stod på land, så vi måtte dytte den for å få den ut i fjorden. Da måtte vi vente på floa, for da ble det ikke så langt å dytte.

Likevel måtte vi være 8 – 10 unger for å få færingen på sjyen. Og når det var så mange som dyttet, så måtte like mange være med på turen. Da ble det litt krangling om vi skulle dra på Hilberggrunna for å se etter steinbiten eller om vi skulle dra på Myrholdtgrønna for å pike flyndra. Og noen ville fiske torsk utenfor Steingjerdet. Bare de voksne sov lenge nok, rakk vi å gjøre alt, så vi ble enige.

Vi brukte ikke flytevester i gamle dager. Det var fordi flytevesten ikke var oppfunnet enda. Og så var det fordi at ungene i gamle dager nesten aldri ramlet i sjøen. Når vi skulle pike flyndra ramla vi nesten, for da måtte vi ligger med kroppen utafor båten og med ansiktet helt ned i vannet for å kunne se flyndra. Men vi ramla ikke. Rolf ramla en gang, men det var bare på artighet. Han kunne svømme, så vi fikk ham opp igjen.

Da de voksne våknet, truet de med hybak og havergryn. Det er litt vanskelig å forklare hva det er, for jeg vet ikke sikkert om vi fikk hybak og havergryn. Vi fikk av til juling. Da tar de voksne ned boksa på deg og henter et ris i skogen og så slår de rompa de til den blir stripete. Det er ganske vondt mens de slår, men etterpå blir det veldig varmt i rompa. Så det var kanskje viktig at vi fikk sånn juling noen ganger, vi som alltid frøs så fælt og var så underernærte. Jeg tror at hybak og havergryn er det samme som juling.

Når de kauka fra loftvinduet at vi skulle få hybak og havergryn, så var det ikke fordi vi hadde vært på fjorden og pika flyndre eller fordi vi nesten hadde ramlet i sjøen. I gamle dager hadde de voksne så mange unger at det ikke gjorde noe om noen druknet utenfor Steingjerdet. Hvis det forsvant en, så kunne de bare lage en ny. Nei, de kauket fordi de var redd for at vi ikke skulle greie å sette opp båten. Og det hadde de rett i, for det er mye tyngre å dra båten på land igjen enn å skyve den på fjorden.