Barn er store filosofer, heter det, og der har vi jo alle vært en gang. Knut, Solveig og Birgit satt en kveld og hentet fram en del historier fra mimrekammeret. Spalten har begynt med en lang liste innsendt av Knut, men det er selvfølgelig fritt fram for alle å bidra. Blir det mange nok historier, får vi vel ordne dem klan-vis, men inntil videre får de stå som de har kommet inn.

Julenisse eller Jesus?

De fleste er vel fortrolig med at jeg har langt hår og langt skjegg, og det er en image som gir mange assosiasjoner i barns tankeverden.  Jeg tilbragte julen på Malta et år, og det var en veldig spesiell opplevelse å feire julaften på katolsk vis. Det var ingen som holdt seg hjemme på julaften, alle var til messe, jeg også.  Den startet klokken 22.00 og holdt på til kl. 03.00.  Kirken var stappfull.  Jeg havnet på en av de bakerste benkene.  Der ble jeg sittende ved siden av en familie, en pike på ca 4 år, en storesøster på 6 og en mamma.  Plutselig hørte jeg under salmesangen at den lille sa:
- Mam!  Mam!   Father Christmas is here!!!

Jeg skottet til sides og så at det var meg hun pekte på.  Hun hadde den store opplevelsen å havne på samme sete som julenissen.

Men så hørte jeg den store storesøsteren på 6 år som vet det meste viske til den lille, arrogant og med stor selvfølgelighet:
-  No. No.  It's Jesus!

En fyllehistorie

En varm sommerettermiddag i slutten av 70-tallet ruslet vi rundt i sentrum av Kirkenes, kjøpte en is og sto å så på utgravingen av tomta til nybygget til Sparebanken Nord. Der kom vi i snakk med en eldre mann, han var ikke edru, men heller ikke sjenerende full.
Neste dag hadde vi besøk av ei nabojente, Turid, og Nina henvendte seg til henne med en meget hemmelighetsfull mine; "Vet du hva vi så i byen i går?" "Nei". "En fyllik!". Da spratt Espen opp; "Ja, vet du hva en fyllik er?" Nei, det visste ikke Turid. "Det er en gravemaskin og to lastebiler!"

Serverer Kirken det vi egentlig har behov for?

Den store familiegudstjenesten i Brøstad kapell sommeren 1998 husker de fleste tilbake til med stor glede, men noen kanskje med skuffelse. Under gudstjenesten var det også ofring. Jeg utstyrte mine barnebarn med et knippe mynter og gikk selv sammen med Bendik, 3 år, rundt alteret og måtte instruere ham om at pengene skulle legges der. Tilbake i kirkebenken beklaget han seg overfor sin far: "Dom hadde jo inte brus!!"

Jeg er enig med Bendik, og menighetsrådet i Dyrøy må skjerpe seg! Man kan ikke bare servere vin.

Forbud gjelder ikke for alle

Oda, 3 år, elsker blomster og elsker å plukke dem. Under besøk i en dyrepark var hun etter hvert mer interessert i løvetann og smørblomst enn i aper og geiter, og hun fløy av sted for å plukke. Men parkeierne hadde satt opp plakater over hele parken der det stod: "Rør ikke blomstene! De skal være vakre også for dem som kommer etter dere", så jeg stoppet henne og sa: "Det må du ikke!"
"Hvorfor må jeg ikke?" Treåringers privilegium er å stille spørsmål til enhver formaning.
"Fordi det ikke er lov"
"Hvorfor er det ikke lov?"
"Fordi det står her", sa jeg og pekte på plakaten.
"Ja, men da kan jo jeg plukke, for jeg kan jo ikke lese".
Jeg ble helt fascinert av hennes logikk, så hun fikk plukke så mye løvetann hun bare ville.

Underet på Genesaret sjø

Jeg har daglig besøk av mine små venner Arild Julius og Bjørg Ellinor som høytidelig ringer på i morfarhuset og gjennomfører et nærmest rituelt program. Den viktigste delen av ritualet er at jeg må hente ned lekekassen, noe rask jeg har samlet sammen i årenes løp. I sommer bestemte jeg meg for å fornye kassen og har kjøpt inn en del småting som jeg har puttet opp i kassen, blant annet noen små fiskeskøyter med rigg, utstyr, garn og alt som hører med i en garnfiskers liv. Det er blitt Arilds favorittleke, og han er utrolig detaljorientert, og jeg har vært nødt til å dele mine erfaringer som garnfisker på Lofoten med ham, for det er jo ikke mulig å få med alle detaljer på en liten 10 centimeters modell av en garnbåt, og vi måtte ty til tegninger i tillegg. Jeg tegnet "spellet", heiseapparatet som drar garnene, og "korten" som garnene løper over når de kommer inn i båten. Og dermed oppstod følgende dialog:

Arild Julius: "Og så må vi tegne det på den andre siden av båten også"
"Nei, spellet og korten står bare på den ene siden"
"Men sånn var det ikke i gamle dager"
???
"For det står i Bibelen!"
???
"For disiplene de fisket på den ene siden, og da fikk de ingenting. Men så sa Jesus at de skulle kaste garnene ut på den andre siden, og da fikk de masse. Så det må jo være spell og kort på begge sidene".
Jeg gikk et skritt videre for å teste hans bibelkunnskap og spurte:
"Var det den gangen de fikk så mye fisk at garnene revnet?"
"Ja, de fikk masse".
"Men hvis garnene revner, får man da noe fisk i det hele tatt?"
"Neeeei – men nå skal du huske på en ting, morfar, at jeg har bare en barnebibel, og de har sikkert hoppet over en masse!"

Fangbarnet

(Aldersgrense 18 år)

Det fins to sorter barn. Den ene sorten er travelt opptatt av alt mellom himmel og jord og streifer bare innom for å få en bekreftelse på at vi er der, de knuger seg inn på fanget et par minutters tid før de må ut på neste oppdrag. Den andre sorten er det jeg kaller "fangbarnet" som elsker å sitte på fanget, som gjerne blir der til de sovner eller man må fysisk fjerne dem fordi noen har bestemt at de skal vaske rompa og pusse tenner og legge seg. Min niese Sissel var et sånt fangbarn, og mangeogtyve år etter at hun forlot mitt fang, møtte jeg hennes datter Åshild som var presis likedan: Hun elsket fanget. Det er der det skjer, fortellingene, samtalene, utlegningene.

Selv fikk jeg tre barn, men bare ett fangbarn, Veslemøy. Jeg tror og håper at de to andre fikk det fang de hadde behov for og at fanget var disponibelt etter behov. Men fangbarnet har helt andre behov. Jeg vil ikke psykologisere eller medisinere fangbarnet, men jeg tror egentlig at de fryser, at de er født i dårlig vær. Veslemøy skilte seg fra de andre ved å komme til verden alt for tidlig og hun startet sitt liv i kuvøse, og jeg har en forestilling om at hun la innpakket i bomull – eller var det ull? - de første ukene for å holde varmen. Å sitte i en armkrok er varmt. Armkroken og fanget er en slags kuvøse. (Og det gjelder vel resten av livet, Stein Erik?)

Men i Veslemøys barndom ble det satt fokus på noe forferdelig: At voksne mennesker forgriper seg seksuelt på barn. Rapport etter rapport fortalte at slik er virkeligheten. Det ble aksjonert. Det ble laget tiltaksprogrammer, også for barn. Man laget barne-TV-programmer med fokus mot incest og overgrep, tegnefilmer av stygge menn. Jeg så disse programmene sammen med Veslemøy. Hun forstod veldig lite av det, men hun forstod at det dreide seg noe om "pappa" og små jenter, og hun hadde klart å snappe med seg ordet "incest", og plutselig krøp hun godt inn i armkroken og sa:

- Pappa, det er nå deilig med denne insjesten!

Det var den gangen man var lykkelig over at barnevernet ikke var til stede.

Det var den gang man forstod at fangbarnets situasjon er blitt vesentlig forandret.

Hvordan man får det man elsker

Elias elsker tre ting så lang i livet: Han elsker musikk, han elsker sin mor og han elsker iskrem. Han elsker muligens også sin morfar, ihverfall som en manipulerende mulighet. Da vi jobbet sammen med å male og pusse opp leiligheten, da var han 2 år, tok han pause i jobben og stilte seg opp foran kjøleskapet og snuste og sa: "Her lukter det faktisk iskrem!"

Selvgjort er velgjort

Inge som i dag er stor og voksen mann, var i sin barndom litt vilter – og kjeftsterkt. Vilterheten førte til at han lekte i en byggetomt, minst to meter dyp, som var fylt med vatn, han plumpet selvfølgelig uti. Han var millimetere fra å drukne. En nabo kom tilfeldigvis forbi og så plutselig en liten barnearm som stakk opp over vannflaten, og han fikk berget gutten på land. Redningsmannen fikk mye fagnad for redningsaksjonen, og det irriterte 5-åringen Inge, og han hadde følgende budskap til offentligheten for å redusere redningsmannes innsats:

- Ja, men akkorat då holdt eg på med å berge meg sjøll!

"Farer opp til himmelen"

Trygve var allerede som fireåring et sterkt religiøst menneske, og han visste at når noen dør, så farer de opp til himmelen. Så skjedde det i nattens mulm og mørke at naboen, "gamla" på Hasvold, nabogården, døde. Det fikk ikke vi vite før dagen etterpå. Men Trygve hadde overvåket det hele, fortalte han . "Eg va våken akkorat då og stod i vinduet og såg at ho for i ei vess fart. Eg såg bære i hellan på ho".

Vi står han av!

Eyolf var som fireåringer flest mammaavhengig. Samme hva vi fedre stiller opp med, så roper de "Mamma!". Jeg trodde ut fra min fantastiske viten at det skyldtes mangelfull kontakt med faderen, så jeg tok ham med på en aleneweekend på hytta. Han hadde i en alder av 4 år pådratt seg den store belastning å få to søstre som bæsjet og gulpet og pådro seg all oppmerksomhet, så det var ikke så greit. Turen ble en kjempesuksess, helt til kvelden kom og det ble mørkt. Mørket i 900 meter over havet i september er veldig mørkt. Og behovet for en mamma blir særdeles påtrengende. Men man får holde seg til realitetene. Da vi la oss og jeg sang de vanlige godnattsangene, slo han plutselig armene rundt meg og sa: "Men vi skal nok greie oss, pappa!"

Siden er det blitt et ordtak, et presist manifest. Vi greier oss!

Hvordan vet man når det er søndag?

Mor leser Anne Cath. Vestly, Arild Julius lytter med alle sanser. Mor leser om en dame som henter sin pensjon.
- Hva er pensjon?
- Jo, det er penger som eldre mennesker får.
- Åja, det er pensjonister? Det vet jeg hva er.
Så leses det videre, men spørsmålene og undringen kverner og fører til følgende avbrudd:
- Men hva gjør henne for å vite at det er søndag?
- ???
- For farmor koker egg, og morfar tar på seg hvit skjorte når det blir søndag.

Like flink som læreren

Per-ungene på Bråten fikk mye av sin oppvekst sammen med sin farmor. Hun investerte i et kjempeleksikon, "Gyldendals store", det var fire kjempetykke bind med små skrift, visstnok det største leksikon som på den tid var utgitt, med mye over 100.000 oppslagsord. Inge kastet seg over dette praktveket å startet på A og leste systematisk side for side, ord for ord, for – som han sa – "når jeg har lest alt, da kan jeg like mye som lærarn".

Det er neppe noen som har gitt norske lærere større tillitserklæring.