Det var en gang en liten veps som fløy omkring og hilste på
alle blomstene som kom opp av jorden etter at snøen hadde
smeltet og blomstene syntes det var på tide å strutte med sine
fine røde og gule og blå kronblad for å vise at nå kommer
sommeren snart.
Vepsen var liten, han var ikke en ordentlig stor voksen veps, han
var bare en vepseunge. Han likte mest å leke. De voksne vepsene
fløy også fra blomst til blomst, men det var fordi de var på
jobb, de skulle samle honning, de hadde det fryktelig travelt.
Den lille vepsen, og jeg tror han het Kristoffer, samlet også
honning, men han tok aldri honningen med til vepsebolet slik de
voksne gjorde. Han spiste selv opp alt han sugde til seg fra
blomstene, og det var veldig godt. Det var søtt og godt.
- søtt er veldig godt, sa Kristoffer, og noen ganger når han
kom hjem til vepsebolet var magen helt full av honning. Han rapet
godt før han sovnet.
De voksne sovnet også, men det var fordi de var helt utslitte
etter å ha fløyet en hel dag for å samle honning som de hadde
puttet i små celler inni vepsebolet.
En dag fløy Kristoffer inn gjennom et vindu. I vinduskarmen stod
en stor, rød blomst, og inni blomsten var det smekkfullt av
honning. Han satte seg til å suge og suge, og magen ble fullere
og fullere av honning.
Da han var mett, så han seg rundt i huset, og han så mennesker
der. Det var en mann og en dame og to barn. Kristoffer tenke at
det måtte være en pappa og en mamma, og det ene barnet var tre
år og det andre var fem. Mens Kristoffer satt og så på dem,
hørte han at mammaen sa til den lille jenta som var tre år:
Ja, nå var du søt, Bjørg Ellinor!
Aha, tenkte Kristoffer, hun er full av honning akkurat som meg.
Hun kommer til å sove godt når hun legger seg.
Kristoffer fløy og satte seg i den øverste bokhyllen for å se
på menneskene og for å vente på at mammaen skulle si det samme
til gutten. Men det varte og det rakk, men hun sa ingenting.
Hun sa ikke:
-nå var du søt, Arild Julius.
Dette er merkelig, tenkte Kristoffer. Er det bare en av ungene
som får honning her i huset, og den andre får ingenting? Det er
urettferdig! Sa han til seg selv, og det ville han gjøre noe
med.
Han satte seg godt til rette i bokhyllen for å passe på hva som
nå skjedde med de to ungene. Han visste godt at egentlig burde
han fly tilbake til vepsebolet, for mor og far var veldig nøye
med at han måtte legge seg i rett tid. Men i kveld var det mye
mer spennende å sitte i bokhyllen, og han visste at bare han ble
sittende lenge nok, så ville foreldrene sovne, for de var helt
utslitte etter all flyingen fra blomst til blomst. Og da ville
han slippe skjenn fordi han kom for sent hjem.
Og nå skjedde det noe: pappaen tok den lille jenta, hun som var
så søt, inn på badet og vasket henne og la henne i sengen. Og
akkurat slik han hadde tenkt seg så rapet hun godt og sovnet.
Klart hun var full av honning!
Så gjorde pappaen det samme med gutten, men han ville ikke legge
seg. Han fant på alt mulig rart for å slippe. Kristoffer
forsøkte å rope til pappaen:
Gi ham honning!
Men små vepseunger har så svak stemme, så pappaen hørte ikke
det.
Etter lang tid kom Arild Julius seg ned i sengen, men han sovnet
ikke. Kristoffer tenkte:
Nå er det min tur, nå skal jeg hjelpe ham.
Så fløy han ned fra bokhyllen, inn på rommet der gutten lå,
satte seg på kinnet hans og stakk den lange snabelen sin inn
under huden og tømte hele honningsekken som han hadde i magen
sin inn i gutten.
Nå er du også søt, sa Kristoffer.
Og gutten rapet – og sovnet.
Da Arild Julius våknet neste dag, hadde kinnet hans hovnet opp.
Han så ganske rar ut.
Alle undret seg over hva som hadde skjedd.
- kanskje du har fått et vepsestikk? Sa mamma.
Kristoffer var på plass i bokhyllen og han hørte hva de sa. Han
ropte:
- ja, et honningstikk!
Men det hørte de ikke. Men så hørte han mammaen si:
Men du er ganske søt nå!
Da ble Kristoffer glad. Han hadde gjort jobben sin. Nå var det
ikke bare en søt unge i huset, nå var det to. Kristoffer fløy
fra bokhyllen, ut gjennom vinduet, inn i blomsterengen og begynte
å suge honning. Nå visste han hva han skulle gjøre hele
sommeren: han skulle suge og suge og fylle seg opp med honning,
og så ville han stikke alle ungene i Tønsberg slik at alle ble
søte. Det var en stor jobb, men han gledet seg til det.
Arild Julius ringte til sin morfar og fortalte at han var hoven
fordi han kanskje hadde fått vepsestikk. Morfar er en
skrønepetter, og han sa at han kanskje kunne forklare hva som
hadde skjedd. Og nå har morfar fortalt det. Og det er helt sant!
Og vil du vite hvor Kristoffer er nå? Han har gjemt seg. Da han
fortalte til sin mamma og pappa hva som hadde skjedd, sa de:
- å, nå er du ille ute! Når menneskene blir stukket, blir de
så sinte, de flyr etter oss med flueklaskere og sammenrullede
aviser for å slå oss i hjel. Pass deg!
Derfor sitter Kristoffer godt gjemt under takskjegget på det nye
huset og passer på at ingen kommer og slår ham i hjel.
Men han har bestemt seg for at når Oda og Elias kommer på
besøk, da skal han lure seg ned i bokhyllen igjen, for kanskje
er de ikke søte, men det syns Kristoffer alle unger skal være.
Så han skal stikke dem!