DEN STRIPETE MANNEN

Det var en gang en mann som våknet og gikk på badet og så seg i speilet. Da så han noe merkelig: Han var blitt hvit og svart. Hele ansiktet var inndelt i striper, noen hvite striper og noen svarte. Han brettet ned skjorten, og da så han at han også var stripete på halsen og brystet. Han trakk opp pysjamasbuksen og så at han var stripete på beina også. Hele han var svart eller hvit.

Men jeg må gå på jobben selv om jeg er stripete, sa mannen og kledde på seg.

Da han kom ut i gaten, stimlet folk sammen rundt han, og alle lo og noen ropte:

• Se! – en sebramann!
• Noe så merkelig!
• Det er det merkeligste jeg har sett!

• Er det pappaen eller mammaen din som er sebra? ropte en liten gutt.

Han syntes visst ikke det var noe merkelig med at en mann kunne være stripete. Han hadde lest mye om sebraer.

Mannen likte ikke at de glodde på ham. Det kom flere og flere for å glo på den merkelige mannen, og så ble gata smekkfull av folk. Bilene måtte stanse, og de tutet og tutet. Det ble trafikkork.

• Hva er det som står på her? sa politikonstabelen.
• Jo, se! sa folket, - en sebramann! Har du sett noe så rart? Og de lo og lo.
• Men dere kan ikke stå her å glo, sa konstabelen, dere stopper trafikken.

Så blåste han i fløyta si.

Da kom det to nye politimenn springende. En av dem var kanskje en slags sjef, for han sa:

• Vi må ta den mannen med på politistasjonen. Han kan ikke få lov til å gå rundt i byen og lage kaos.

Da ble mannen fryktelig redd, for han ville ikke bli arrestert. Det er ingen som liker å bli arrestert. Han ble så redd at de hvite stripene ble røde, og de svarte ble blå. Han så ut som om han hadde malt seg for å gå på fotballkamp for å heie på Uganda. Han ble så redd at han tok til å springe så fort han kunne.

• Stopp! Stopp han! ropte han politisjefen.

Men da ble mannen enda reddere og sprang enda fortere. Han sprang og sprang for å finne et sted å gjemme seg, og han fant en dør som stod åpen, og der smatt han inn.

Innenfor var en lang korridor med mange dører. Han åpnet en av dørene og skyndte seg inn.

Innenfor døra var det fullt av unger.

Mannen skjønte at han hadde gjemt seg på en skole. Han var kommet i tredje klasse, og der hadde han ikke vært på 40 år. Han husket at da han sist var i tredje klasse, var det masse slemme ertekroker der, så nå trodde han at han hadde gjemt seg på et dårlig sted.

Ungene hadde malerskrin og store ark. De drev med noe, og det fikk mannen vite lenge etterpå, som het "prosjektoppgave i kunstfag".

• Hva er du for en? spurte læreren.

• Jeg? Jeg er en helt vanlig mann, men i dag er jeg ikke vanlig mer, jeg er blitt svart og hvit. Folk glor på meg, og nå er politiet etter meg for å arrestere meg fordi jeg lager uro i gatene.

• Stakkars mann, sa en liten jente.
• Så fin han er! sa en annen.
• Du kan få være her hos oss. Vi skal gjemme deg, sa de alle.

• Hvordan er du blitt slik? var det en som spurte.

• Jeg vet ikke, svarte mannen. Jeg satt lenge oppe i natt og spilte sjakk

med meg selv. Jeg var både hvit og svart, kanskje det er derfor.

Da hørte de politibilen bærtet utenfor. Den stripete mannen krøp inn i et skap, og ungene ble ganske redde de også, men ikke alle. Det var en gutt der som elsket prosjektarbeid, fordi læreren hadde sagt at prosjektarbeid er å arbeide med noe som vi syns er spennende og interessant akkurat nå, og akkurat nå var det veldig spennende, og derfor ropte han til alle i klassen:

• Jeg vet hva vi kan gjøre! Vi har malerskrin, og vi kan male oss stripete

alle sammen! Når politiet kommer, må de arrestere alle oss, og da blir det ganske trivelig i fengselet.

Så gjorde de det.

Så kom politiet.

• Har dere sett en strip………. sa de, men stoppet og ble helt målløse da

de så 24 stripete unger og en stripete lærerinne og en lang stripete mann.

• Det er smittsomt! ropte en av konstablene, og fløy på dør. Han ringte til

sykehuset, og straks etter tutet sirenene fra sykebilene som kom og hentet både mannen, lærerinnen og ungene.

På sykehuset undersøkte de mannen på kryss og tvers og langs alle stripene. De slo opp i tykke bøker for å finne ut hva som var i veien med mannen. Det stod ingenting i bøkene om stripete menn, og da måtte legene holde møte for å finne et fint navn til sykdommen slik at de visste hva de skulle skrive på reseptene sine. Det var overlegen som ledet møtet, og han het Hallstenius. En overlege er en lege som er over alle leger, og derfor får de lov til å gi navn til nye sykdommer, og fordi det var første gang i sykehusets historie at de hadde fått inn en stripete mann, en stripete lærerinne og 24 stripete unger, så kalte de sykdommen for "Hallstenius syndrom". Men alle sykdommer må også ha et latinsk navn, og derfor ble de enige om at Hallstenius’ syndrom skulle omtales som "Virgetus ludus sjakkus". Og det betyr "å bli stripete etter å ha spilt sjakk".

Men hva de skulle gjøre med mannen, var det ingen av legene som visste.

• Han har fått en fin sykdom, han er den første i verden som har fått den,

så han får være fornøyd med det, sa overlegen.

• Men gi ham en sprøyte, sa han og gikk fra møtet for å skynde seg

hjem til kona, fru Hallstenius, for å fortelle at de nå hadde fått en sykdom oppkalt etter seg og at de kom til å bli berømt. Fru Hallstenius hadde alltid drømt om å bli berømt.

Så ga de mannen en sprøyte.

Men det var dumt. Stripene forsvant ikke, i stedet fikk han nye striper. De nye stripene gikk på tvers. Nå var han ikke bare stripete, nå var han blitt rutete. Han så ut som et sjakkbrett over hele kroppen.

Da rømte mannen igjen. Han sprang og sprang. Han ville ikke være på i arrest, han ville ikke være på sykehus. Han sprang. Men sykehuset var fryktelig stort. Der var lange korridorer, og når han sprang ut av ett hus, sprang han inn i et annet som også var sykehus. Han ble helt fortumlet, men sprang og sprang. Han løp gjennom hus etter hus, og over alt så han leger og sykepleiere i hvite frakker. Da stoppet mannen plutselig og tenkte:

• Når det er så mange leger i verden, så er det kanskje noen som vet noe

som Hallstenius ikke vet. Jeg tror jeg vil gå til en annen lege for å få en sprøyte.

Foran ham lå et rødt hus. Han sprang inn dit. Men i dette huset så det helt annerledes ut enn de andre han hadde løpt gjennom. Her var det ingen hvite leger og sykepleiere. Her stod det bare masse røde biler med stiger på taket, og legene hadde svarte uniformer og hjelm på hodet.

• Gi meg en sprøyte! Jeg vil ikke være sebramann, jeg vil ikke være sjakkmann! ropte han.

Mannen visste ikke at han hadde løpt inn på brannstasjonen.

• Javel, sa en av brannkonstablene, vi har bare en sprøyte, men den kan du få.

Så fikk mannen brannsprøyte.

Og da ble mannen kvitt alle rutene og stripene.

Han ble som alle andre.

Brannstasjonen ringte til Hallstenius og fortalte at de hadde helbredet pasienten. Hallstenius skrev i boken sin: "Sanere remedium ignis exstinctor cum aqua".

Det forstod ikke den stripete mannen som ikke var stripete mer. Men han forstod at han måtte være forsiktig med å spille sjakk alene hele natten. Og han tenkte at hvis man kan gjøre folk friske med en brannsprøyte, så er det ikke sikkert at de som blir stripete, har spilt sjakk hele natten, Kanskje har de tatt seg en pause i sjakkspillingen og hatt et lite prosjekt i kunstfag?

Det var mye mannen måtte tenke på. Men mest tenkte han på at han var glad for at han ikke var så stripete mer, og at ingen lenger skulle tro at pappaen hans var en sebra.

Neste dag gikk han til jobben, og det var ingen som så ham, og trafikken fløt som vanlig.