No er det fred her i landet

Knut Østrem

Det var ein gong nokon fann på at det skulle vere barneår i verda. Det året fekk ungane sleppe til litt meir enn vanleg, og då dei skulle feire 17. mai, var det mange ungar som fekk halde tale og lese dikt og synge.

Men nett den dagen vart det forrykande uver. Det regna og blæs. Det var ei jente som skulle lese prolog på festplassen. Ho stod under ein stor paraply så mest ingen såg henne. I eit tre hang den store høgtalaren som skulle sende røysta hennar utover festplassen. Midt i prologen, då jenta sa: « – no er det fred her i landet», så kom det ei vindrosse og tok tak i høgtalaren og snudde han trill rundt så røysta hennar vart kasta langt utover fjorden.

Ingen på festplassen høyrde kva jenta sa. Men ute på bølgjene låg ein stormåse og andøvde mot vinden. Han hadde sett alle menneska som var ute og svinsa i stasen sin og hadde hørt musikken. Han tenkte at ein eller annan av desse festmenneska sikkert kom til å kaste noko godt i sjøen. Difor låg han klar.

– NO ER DET FRED HER I LANDET! sa det med eitt over hovudet hans, høgt og klårt så måsen kvakk der han låg. Då forstod måsen kva menneska hadde føre seg. Dei held tale. Det ville han og gjøre. Langt ute i fjorden såg han ein stor måseflokk som slost om noko søppel som var kasta ut frå ein båt. Han tok til vengene og flaug ut dit. Han hadde pugga orda medan han flaug, og no skreik han så høgt han kunne:

– NO ER DET FRED HER I LANDET!

Først var det ingen som hørte, for alle dei andre skreik like høgt. Men han sa det fleire gonger, og då tok dei andre til å lyde på. Nokre tok til å herme etter, men så var det ein liten gråmåse som sa:

– Fred? Kva er det?

Det hadde ikkje stormåsen tenkt på.

– Fred? sa han og smakte på ordet. Fred! Det er ein ny sort fisk som er komen til landet!

Då vart det liv i måseflokken, dei tok til å skrike i kor: NO ER DET FRED HER I LANDET! NO ER DET FRED HER I LANDET! Og dei baksa med vengane i vinden og tok til å leite langs heile fjorden for å finne den nye fisken.

Inne på stranda gjekk nokre sauer og gnog dei første grøne grastustane som var komne opp frå den svarte molda. Det var lite mat, og dei var like svoltne om dei gnog aldri så mykje. Då fekk dei sjå måseflokken som kom glidande over bølgjene og hørte kva dei ropte.

– No er det fred her i landet! herma ei gimmer som alltid skulle vere så morosam, og som nett dreiv og erta og stanga eit lite kopplam.

– Kva er fred? undra lammet.

Ingen visste det.

– Vi får spørre bjøllesauen, sa gimra. Han er klokare enn alle oss andre.

Bjøllesauen som var klok, kunne ikkje seie at han ikkje visste kva fred var, så han sa:

– Fred? Jau, det er høgt, grønt, saftig og friskt gras som du kan ete deg mett av på mindre enn ein time. Og så tok han i så alle sauene skulle høre han:

– NOOOO ER DET FREEEEEEED HER I LAAAAAAANDET!

Og dermed la alle sauene av garde for å finne det nye graset som var komen til landet.

Og slik spreidde 17. mai-talen seg til alle dyra, men ingen visste kva fred var. Kjøtmeisene trudde det var ein ny sort flesk som var hengt ut over alt. Oksane trudde fred var store jordhaugar som var gode å stange i. Revane trudde det var hengt ut masse ferdigfanga høns, og dei gledde seg til å finne dei så dei slapp å gå på hønsejakt kvar kveld.

Hoggormen trudde fred var ein stor, varm stein som han kunne ligge og dra seg på, ein stein som aldri blei våt eller kald.

Alle dyra hadde si meining om kva som var komen til landet. Men same kor mykje dei leita, fann dei verken fisk eller gras eller jordhaugar eller varme steinar eller høns.

– Vi har kanskje tatt feil, sa ein. Det må vere noko anna. Dei snakka seg imellom, og endeleg var det ein som fann på:

– Vi må spørre ugla.

Alle dyra dro til ugla. Bjøllesauen skulle vera ordførar, og han sa:

– Vi har hørt, og det er ei lita jente som har sagt det, at no er det fred her i landet. Men ingen av oss veit kva det er.

Og bjøllesauen fortalte om alt det dyra hadde trudd, og om alt dei hadde leita etter.

Ugla kneip saman det eine auget.

– UHU! sa ho. Så sa ho ikkje meir på ei lang stund, og dyra heldt pusten av spaning.

– Fred! sa ugla. Veit ikkje du kva fred er, Bamse?

Og du, ulven?

Eller du, dådyr?

Har de spurt moskusen og jerven?

Kva seier de då, svane og ærfugl?

Og havsule og rapphøns?

Og du, hauken?

Veit de ikkje det, fjellrev og kongeørn og kanadagås?

Ho tok ein lang pause og såg ut over forsamlinga.

– Alle dykk eg nemnde og mange andre, til og med meg sjølv, er freda. Visste de ikkje det?

Det betyr at ingen får lov til å jakte på oss. Vi skal vere i fred. Fred er ikkje fisk eller gras eller noko anna de liker godt.

Fred er å bry seg om kvarandre og ikkje gjere kvarandre skade.

Fred er ikkje å skrike og slost, slik de gjør, måsar. Når de ser ein sildestim, skal de syte for at alle får litt kvar og ikke ta fra kvarandre.

Fred er vanskeleg.

Men dersom denne jenta har sagt at det no skal vere fred her i landet, så får vi lyde henne.

De som er store og sterke må vere eit godt føredøme. Ver snille mot dei små.

La musene få lov til å danse i måneskinnet! Dei likar så godt å fly fort, og dei må få trene om natta. Dei ser for dårleg om dagen, slik som eg.

Det blei dørgande stille i dyreflokken. Kvar tenkte sitt.

– Dette blir vanskeleg, sa dei.

– Fred er vanskeleg, sa ugla. Ingen har greid å halde fred. Ikkkje menneska heller. Dei har freda nokre av oss dyr, men er ikkje snille seg imellom. Men nokre får byrje å halde fred, og vi får gjere det. Gå heim no, og hald fred!

Så sa ikkje ugla meir. Ho kneip saman begge augo og såg endå klokare ut enn før.

Og dyra gjekk heim. Måsane flaksa ut på fjorden og fann ein sildestim.

– Værsågod! Værsågod! Du først! Du først! kakla dei i munnen på kvarandre.

Ei lita mus gjorde det ho hadde hatt mest lyst til heile sitt liv: Ho gjekk ein lang tur midt på lyse dagen.

– Ingen tar meg, ingen skader meg, alle held fred! sa ho for å trøyste seg sjølv og gje seg mot der ho pilta av garde på dei tynne beina sine.

Då hørte ho nokon som skreik. Det var menneskeskrik. Ho gøymte seg i graset og lurte seg til å sjå. Men huff! så fælt: Ein stor, lang gut plaga ein bitteliten ein. Han slo med knytneven i magen og andletet. Det rann blod frå nasen på den vesle. Det var han som skreik.

Då tok musa mot til seg og strekte halsen over grastustane og ropte så høgt ho kunne:

– NO ER DET FRED HER I LANDET!

Men guten hørte det ikkje.