Så fikk da også jeg føle trykket fra et hjerte som tilnærmet ikke ville mer og til de grader gav uttrykk for dette. Jeg hadde jo lest og hørt om et helsevesen som nesten ikke fungerte og med lange ventelister tok seg av de som betalte best i første omgang – slik at jeg med en vis uro bestilte meg time da trykket over brystet ble noe mer enn hva jeg mente var normalt. Men til min forbauselse var jo ventetiden bare 4 dager og etter å ha bommet bare på 20 minutter var min timebestilling helt perfekt planlagt.
Men smertene tilsa at jeg burde melde meg i skranken og ikke vente til klokka var to – ja kanskje primærhelsetjenesten egentlig begynner med hun som brydde seg om meg på venterommet med et glass vatn og anbefalte meg å oppsøke legen straks. Allerede her begynte følelsen av at jeg var noe mer betydningfull enn en vanlig gamling som man tilfeldig møter, men hvem damen var aner jeg ikke.
Jeg fulgte rådet og meldte meg straks i skranken -" jeg er 20 minutter for tidlig ute" - lenger kom jeg ikke i min bekjennelse. Rigmor stilte en foreløpig diagnose som lød slik - "Herremann, kom igjen gutt!" og det er ingen grunn til å røpe mer om hva som videre skjedde – en lege som gjorde hva han kunne for å trøste meg med at alle mine finurlige ideer om hva årsaken kunne være, skulle han ta en grundig kontroll med etter at hans rutine var gjennomført. To unge gutter i ambulansen kjørte gjennom Bardu og Bjerkvik med fulle sirener – gutten i meg hadde en kamp meg gamlingen - dette hadde stått ganske høgt på min ønskeliste, men i alle sammenlignbare drømmer hadde jeg selv kjørt bilen.
Det er vanskelig å beskrive den videre utvikling , men for de som fortsatt leser dette kan jeg fortelle at mottakelsen ved Harstad Sykehus var bortimot kongelig - aldri har jeg følt meg så viktig som under disse menneskenes omsorg. Der og da, var jeg den viktigste person i denne verden – og sannsynligvis var jeg det også for det legeteamet med spesialsykepleier som herjet med meg utover kvelden.
Jeg husker ikke særlig mye om hva som skjedde – men i løpt av natten opplevde jeg at jeg satt i en liten pram, sammen med en vakker engel. Engelen styrte prammen inn mot en gylden strand , glitrende skjønn i morgenduggen. "Har du det bra?" sa engelen på Harstad-dialekt. Jeg kunne ikke svare, og selv om stranden vi styrte mot var vakker, så måtte jeg tilbake til den verden jeg var sovnet inn fra.
På et sykehus er det noe som heter legevisitten – og det husker jeg godt fra mitt forrige sykehusopphold. Vel nok skjedde det i 1957 - på det militære sykehus i Oslo – og siden overlegen der hadde militær rang, så måtte vi ligge i grunnstilling under legevisitten – og jeg gruet meg derfor litt til julaften.
Det var overlegen selv som hadde visitten og allerede ved første kontakten fikk vi røpet at vi hadde noe felles, nemlig vi var begge eks tranøyværinger og julaften var reddet. Han var en meget hyggelig mann og med seg hadde han to unge turnuskandidater som lo så hjertelig av våre gode historier. Jeg skal ikke plage dere med de medisinske småting som han sammen med disse diskuterte, men jeg kan sitere hva han sa om min situasjon: "Jeg er så glad for at den primære helsetjenesten i Sørreisa og mine undersåtter her ved sykehuset, i din situasjon fulgte rutinene helt punktlig og at ansvarlig lege gjorde det riktige valget da alternativene meldte seg".
Tenk dere det - jeg var fortsatt det viktigste mennesket i verden, og overlegen ved sykehuset i Harstad var glad for at han som ansvarshavende hadde hatt meg under full kontroll .
Og de som tok seg av meg under overvåkingen var jo også hans undersåtter - du verden for noen mennesker – her var begrepet omsorg knyttet til en profesjon som til de grader ble gjennomført i praksis.
Det var under slike omstendigheter at jeg falt litt tilbake til mine egne tanker:
"Hva hadde skjedd om rutinene hadde sviktet og om noen hadde gjort de feilaktige valg når alternativene meldte seg?"
Joda – John Alvheim i Frp ville av hensyn til en så viktig person i en slik situasjon interpellere i stortinget med klar adresse til helseministeren – " nå må vi få privatisert helsevesenet på en slik måte at alle skal føle seg trygge" – Torgeir Braaten i Nordlys ville få to sider til disposisjon for å fremheve de udugelige helsearbeiderne og gjerne fokusere på kameraderi og korupsjon blant disse – Advokater i Harstad og Tromsø ville bryne sine sverd for å stå klar til å ta sin rettmessige del av helsebudsjettet.
Og jeg …
… jeg ville fortsette min ferd mot ei skinnende vakker strand, glitrende skjønn i morgenduggen sammen med en engel som snakker Harstad-dialekt og som fortsatt var meget vakker.