Mennesker som står deg nær blir på en måte ikke borte for deg, selv om det kan bli avstand både i tid og rom. Sånn var det for meg med onkel Åge. Da jeg fikk høre at han var død kom han veldig nær, og jeg tenkte - om onkel Åge kan jeg ikke tenke en eneste negativ tanke. Jeg hadde gleden av å være onkel Åges "vesle Vevva" i mange år. Onkel Åge og tante Ingrid og Åshild var min reservefamilie i min barndom og tidlig ungdom, og jeg var mye hos dem og på besøk hos deres venner. Jeg var en sånn unge som alltid lurte på alle ting og som stilte min undring til skue både høyt og tydelig. Om hvorfor de gråt på samling når de egentlig var glade, om hvorfor de brukte skaut - hørte de ikke mindre da? Om det ikke var veldig urettferdig at Einar Gerhardsen ikke fortsatt skulle være statsminister? Åshild, som var ett år eldre syntes nok mine spørsmål var både dumme og pinlige mange ganger. Onkel Åge og også tante Ingrid humret på sin lune måte, men jeg følte aldri at det var noe i veien med den vesle spørreren.
For oss Rolf-ungene har onkel Åge og onkel Konrad og selvsagt våre kjære tanter Ingrid og Karin, alltid vært der, og vært viktige for oss. Vært en viktig del av vår familie. Og en viktig grunn til at for oss er familie viktig. Konrad mista vi for noen år siden, nå er også Åge borte. Men minnene om den lykksalige følelsen av å ligge musestille under et teppe på sofaen, være helt usynlig på sofaen og høre på onklene tøve, og flire og fortelle historier, vil være der bestandig.
For arbeidet med Farmor-boka fikk jeg i gave en av onkel Åges utskårne klokker. Den er kan hende enda mer verdifull for meg nå. Den er et vakkert minne og et viktig minne. For den vil alltid heretter minne meg om hvor fort tida går. Hvor plutselig livet kan være over. Og hvor viktig det er at vi treffes ofte, "tøver og flirer" og har det godt med hverandre mens vi er i live!
Fred over kjære onkel Åges minne!