Festivalavisen

 

     Nr. 2                 Redaktør: Svein-Roald Østrem.        Første og siste årgang.


Familiefesten er over og alle de 127 deltakerne er reist hjem eller til andre feriefornøyelser.
Alle forhåpentligvis med friske, gode og fornøyelige minner.

Det ble ytret ønske om en Festivalavis nr. 2 og bidragen lunker inn,
ikke i en gigantisk mengde og langt under det jeg fikk forestilt meg under festivalen,
men nok til at vi kan få på trykk noen inntrykk fra enkeltmennesker som var midt opp i det.

Vi åpner med Rolf som i sitt leserinnlegg tar for seg noen praktiske ting og som for oss alle er meget viktige.


Shalom !

Det var ikke Ogmund, men forfaderen med etternavnet FLAMME som var jøde etter all sannsynlighet. Dette er en hilsen og takk for et godt arrangement - og det kommer fra hjertet! Hjertesukket er imidlertid at man forsynte seg rikeligere av kakebordet enn av bokbordet. Det mangler noen denarer, talenter og strekel for at bokregnskapet går i boks. Det er en utmerket julegave. Bygdefolk kan kanskje være interessert? Det står ingen ting der som ikke er for alles øyne. Det haster ikke med betalingen, og de som vil bruke FARMOR som julekort kan fortsatt hente bøker hos Karen (9340 Brøstadbotn) og hos Åge (Ragnfrids vei 36, Oslo), som begge har vært så vennlig og oppbevare resten av bøkene, både den nye og den gamle.

Kontonr. er fortsatt 0540 610 14 54. Rolf Flamme -forretningsdrivende-


En dame med sprettnese hadde engasjert seg så mye i arbeidet med boka at hun fikk særlig oppmerksomhet. Hva sier så damen selv?

Kjære arrangementskomite og redaksjon!

Jeg vil benytte anledningen til å takke for et hundreårsarrangement som vil bli husket i minst 100 år. Vi har hatt noen strålende dager hvor høydepunktene har stått i kø.

9-kilos torsk, tur over fjellet, gleden over å synge i koret - og få det til, hovedfesten og grillfesten.

Nå gjenstår det bare for hovedkomiteen å utnevne sine etterfølgere.

En liten bønn til slutt: Send gjerne ut en ajourført familieoversikt så klarer vi kanskje å holde noe bedre kontakt. *)

Hvil dere nå - det har dere fortjent. Hilsen Erna Wenche

*) Dette tar Dag seg av, men ikke alfabetisk - da mister vi oversikten over «klantilhørigheten»


Hennes bror Frode holdt en fin tale som varmet mitt hjerte fordi den kom fra hans hjerte. Han valgte ord fra «Farmor» til å understreke sine følelser, ord som var skrevet av hans søster Wictoria. Særlig for oss som var i hovedkomiteen var dette en fin tilbakemelding - aldeles nydelig.

Hørt av det som ble sagt:

 


Familiegudstjeneste!

Svein-Roald.

Det var min første tanke da jeg satte meg ned: Tenk om farmor kunne ha vært her. Plutselig slo det meg at det var jo jeg som var farmor i dag, det var jo jeg som satt her sammen med min familie og bidro til at generasjonene ble bundet sammen i en høytidsstund.

Klokkene ringte, det var noe annet enn OL-bjella som jeg selv hadde brukt dagen før for å få oppmerksomhet.

Farmor satte seg godt til rette på pianokrakken, så tok hun tverrfløyta frem og spilte preludium, hun var strålende flink på begge instrumentene og det varmet.

Jeg drømte meg litt bort og kom ikke til hektene igjen før jeg plutselig så farmor på preikestolen. Hun var vakker, frisk og opplagt og skulle tale til sin nærmeste familie som menighet. Var hun litt spent og nervøs kanskje.

Hun tok frem et egg og jeg tenkte: Hun har nå vel ikke tenkt å la et egg falle til jorden isteden for fugl. Farmor var troende til litt av hvert, men hun lot ikke egget falle.

Så tok hun frem et kors og jeg kom til å tenke på den gangen i 1945, da hun og min storesøster gikk til angrep på et kostbart laken for å lage 17. maiflagg til oss. Skal man lage det norske flagg må man kunne tegne et kors; 6+1+2+1+6 og 6+1+2+1+12. Farmor tegnet mange kors den dagen i 1945.

Så hørte jeg at alle farmødrene i kirken sang salmer. Ved alteret sto farmor som prest og gjorde de rituelle handlinger i en familiegudstjeneste, og hun ba.

Hun gikk etterpå å satte seg på en stol bak alteret. Da mylte hun til menigheten og hun var veldig vakker med store blanke øyner.

Et barnekor kom frem, farmor var med også her. Hun hadde på seg en blå og hvitstripet drakt og sto midt i mellom de to gruppene og hun var fortsatt meget vakker.

Farmor hadde eget kor og hun sang slik farmor alltid hadde sunget.

Da klokken hadde slått sine 9 slag og alle farmødrene hadde sunget den siste salmen ble det helt stille.

All farmødrene nølte med å bryte opp, de følte seg uferdig og ville gjerne gjøre denne høytidsstunden så lang som mulig.

Men så gikk hun ut av kirken - for nå var hun sterk nok til å kunne slåss med okser igjen.